Gjengangere i Meiningen

Fra parken mellom togstasjonen og Meiningen Statsteater. 
Bygget til minne om Johannes Brahms.

Her i Meiningen, omtrent midt i Tyskland, er vi opptatt av helt andre ting enn dårlig vær. Ved Meiningen Statsteater øves det på Gespenster, en helnorsk opera, riktignok med tysk tekst, som får premiere om 22 dager. 23 februar og 25 februar.

Nå er det om å gjøre å fortelle hjem at åtte solister, kor og orkester øver for å få Malin Kjelsruds intense moderne vri på Ibsens univers inn i musikken og musikkdramatikkens verden. Det skal skje gjennom mitt partitur, og, ikke minst, Meiningen Statsteater. 

Det hele er beregnet til å ta to timer.

Utsikt fra Brahmsstien. Operahuset helt til venstre i bildet.

Handlingen foregår i samme samme stue hele tiden. Et psykologisk drama, mellommenneskelige relasjoner vi, på godt og vondt, kan kjenne igjen. Det spesielt utfordrende grepet i denne operaen, er at både Erik og Johanne, som bare omtales hos Ibsen (de lever ikke lenger), har fått roller. Og Helene Alving både er ung (fortid) og gammel på en gang.

Og stakkars Gabriel (Manders), som både er i Unge Helenes univers, og i nåtidsuniverset. Han har kort tid på seg mellom sceneskift til å få utseendet riktig.

Jeg forfulgte en idé jeg hadde og som jeg syntes var interessant. Hvem var disse personene som er så viktig for handlingen hos Ibsen? Jeg gav dem roller for å finne det ut.
Regi, scenebilder og sminke skal få det til å fungerer med to tidsplan.

Pandemien sørget for at premieren ble forsinket med fire år. Heldigvis inviterte den nye intendanten samme regissør og dirigent tilbake. Begge de to, Ansgar Haag og Philippe Bach var arkitekter for at operaen ble bestilt i 2017.

Og hjelp som man glemmer. For å si det slik: jeg har komponert en del siden 2020. Det var nesten rart og plukke mange kilo med partitur ut av skuffen og legge det i kofferten..

Den vakre og intime salen, spesielt laget for teater og opera.

Man lærer ingen steder å skrive opera. Får man sjansen, dvs at noen faktisk spør, må man enten si «ja» eller «nei». Sier man «ja», binder man seg selv til masten. Enten så flyter skuta og du berges i land eller så synker den. 

Foreløpig er følelsen helt fantastisk. Jeg føler meg faktisk ikke bundet til masten en gang, bare en del av mannskapet på en skute med fulle seil. Og neste uke begynner orkesteret prøvene sine. Da er det virkelig alvor..!

For et team de har i lille Meiningen, en by med 22 tusen innbyggere, en by som eksisterer pga et teater. Tenk det: Meningen Statsteater er et teater med en by. Byen hadde knapt vært her uten teateret. Dets historie er blytung, også med historiske forbindelser til Norge. Bjørn Bjørnson var her, jobbet her. Han vel så berømte fra kjente visstnok teater-hertugen (Georg II Meiningen) personlig. Han fikk satt opp Mellom slagene. Kongsemnene og Gjengangere. A-moll konserten under Bülows ledelse.
I nyere tid (etter murens fall) har Ibsen-drama igjen blitt satt opp her.

Og orkesterets stolthetsperiode, da Brahms urframførte sin 4 symfoni her, og skrev kammermusikk til orkesterets klarinettist.

https://taan.no/blog/item/tilbake-til-meiningen

Skrev også en blogg da jeg var her for første gang, da med et orkesterverk. Begynnelsen på en meget inspirerende reise som har tatt meg tilbake hit i 2024.

https://taan.no/blog/item/pa-historisk-grunn-i-meiningen
De har ikke endret orkesterets størrelse siden Brahms 4de. 

Jeg får være med helt fram til juni. Underveis også med et orkesterverk. De har ca én orkesterkonsert pr i måneden. Det er vel det de rekker. Det skjer noe hver kveld på huset. Og spiller de ikke her, er de i en naboby og gjør noe der.

Det er nok det som kalles å jobbe hardt.

I våre dager er det ikke veldig vanskelig å reise hit. Fly til Frankfurt og 3t med tog videre. Koselige overnattingsmuligheter som koster mye mindre enn hjemme. Maten og restaurantene er gode og med priser på mat og drikke som får en nordmann til å rødme.

https://www.staatstheater-meiningen.de/produktionen/gespenster.html?ID_Vorstellung=9733&m=105

De vet å ta vare på sin historie her nede.
Men så var det heller ikke hvem-som-helst som kom for å spise.