Lurlått og Leik
For Euphonium, Vibrafon/Tom-toms og Wind Band
Bestilt av Bente Illevold
Støttet av Komponistenes Vederlagsfond og Tono
Siden 1800-tallet har komponister samlet inn folkemusikk, både som en del av nasjonsbyggingen, men også for å ta vare på et autentisk kulturelt uttrykk. De norske nasjonalromantikerne, med Grieg i spissen lot dette påvirke stilen de komponerte i.
I vår tid tar inspirasjonen fra folkemusikken stadig nye veier inn i kunstmusikken ved at musikere og komponister
uten folkemusikkbakgrunn benytter idéer derfra.
Og vi hører folkemusikere som tar med seg tradisjonen sin inn i nye uttrykksformer . Slik holdes en kulturarv levende.
"Lurlått og Leik", er som tittelen indikerer , inspirert av folkemusikk. Arbeidet mitt har i stor grad vært å finne ut hvordan jeg kan gjøre det uten å bruke sitat. Jeg har rett og slett forsøkt å komponere i en folkloristisk stil.
I forskning på folkemusikk har det det siden forrige århundreskiftet vært ulike betraktningsmåter .
De som hadde klassisk utdannelse la den klassiske harmoniske forståelsen til grunn når musikken ble nedtegnet og benyttet i egen musikk, bl.a. L.M. Lindemann, C. Elling, og nevnte Grieg.
Forskning på folkemusikken på har etterhvert blitt utfordret av andre autoriteter , O.M. Sandvik, som så tilbake på kirketonartene og deres inn ytelse på folkemusikken. Eivind Groven sverget til naturtonene fra selje øyten, for å si det
veldig enkelt og Erik Eggen så på hvordan langeleiken var konstruert og andre igjen gikk tilbake til tiden før klassisk tonalitet og så på kirketoneartene og hvordan å forstå folketonene melodisk, ikke harmonisk.
Og det forskes fortsatt. Stadig nye raf erte måter å betrakte feletradisjonene på gir interessant innsikt i en praksis som i utganspunktet ikke var teoretisk. Enkelte steder i Norge visste felespilleren ikke hva en toneart var . De spilte.
De unge lærte av de gamle. En ren muntlig tradisjon. Og musikken skulle oftest danses til. Her kommer også det rytmiske elementet inn.
Feleslåttenes rytmiske finurligheter er nesten umulig å skrive ned
slik de faktisk blir spilt. Skulle man prøve ville det forvanske notebildet betydelig. Samtidig måtte man tatt noen valg om hvilken tradisjon man skulle følge, eller forstått som: hvilket dalføre (dialekt) man skulle følge.
Skulle man også bake inn de intervallene som ikke passer inn i vårt tempererte toneartssystem, får skalaen enda flere toner man må øve veldig mye på for å få til. De fleste av oss vil nok aldri få det helt på plass, om vi ikke vier oss
til folkemusikken fullt og helt. På blåseinstrument krever det profesjonell kompetanse, og litt til.
Skulle det være noen trøst, har forskere enda ikke funnet den ene "folketoneskalaen". Det eksisterer mange varianter, som igjen kan kalles dialekter (i min forståelse av dette).
Det er denne musikken jeg har forsøkt å komponere, eller være inspirert av i arbeidet. Uten å benytte direkte sitat.
Da dukker spøsmålet opp: Kan man fange en folkloristisk dåm i musikken man skriver, og samtidig unngå pastisjen, i betydning dårlig kopi?
Dette har jeg fundert en del på underveis i prosessen.
"Lurlått og Leik" er formet som en dobbeltkonsert.
De tre delene spilles sammenhengende. I del 2 og 3, som i utgangspunktet er hurtige, varierer også musikken ved at
roligere passasjer danner kontrasterer , som viderutvikling av den lur-inspirerte del 1.
Birkeland/Manger , Juli/August 2025
Torstein Aagaard-Nilsen