Litania
MIC
Composed in 2011-12. Three movements:
1. Lento molto (senza misura)
2. Sarabande (alla misura)
3. Wordless motet
Commissioned by Bergen Woodwind Ensemble (B3) with support from The Composers Renumeration Fund and the Norwegian Cultural Fund.
Litania er opprinnelig et gresk ord som betyr bønn eller rop om hjelp. Jeg har valgt en utgave av ordet som er italiensk, og som jeg likte klangen av.
Jeg kan umiddelbart tenke meg mange måter å uttrykke ordet i musikk, men har valgt en klanglig tilnærming, en slags stillstand eller tilstand, nesten som en meditasjon.
Rent teknisk er første sats temmelig åpen, i den forstand at jeg ikke detaljstyrer de musikalske elementene, men heller antyder hvordan jeg kan tenke meg at verket fremføres. En slik utydelig notasjon gir både meg og utøverne frihet. Likevel må de ta valg, finne løsninger innad i instrumentgruppene og i forhold til en totalregi som skal fungere praktisk og musikalsk. Det er på langt nær en enklere løsning, snarere tvert om.
Men resultatet av dette , de få faste og melodiaktige elementene som forekommer ferdig komponert vil fremstå som samlende. Der alle er på leting etter å finne det riktige bidraget som medskaper i verket, vil de dype koralaktige motivene virke både viktige og samlende. De representerer noe arkaisk, noe vi mennesker til stadighet vender tilbake til, på den ene eller andre måten. Noen ganger gjennom bønn.
I sats 2 og 3 bruker jeg materialet på en konvensjonell måte, men samtidig i et forsøk på å bearbeide materialet videre. I sats 2, Sarabande, ser jeg forsiktig til barokken og kanskje aller helst Bach´s berømte sarabande fra Dm-partita for solo fiolin. Mest for å ha et øre for den optimale musikalske bønn, slik jeg hører Bach´s fiolinverk.
Tredje sats, Wordless motet, er tenkt vokalt. Lange linjer som veves i hverandre, som en polyfon vokalsats ville fungert. Samtidig tenker jeg tilbake i tid, til store kirker mer rik akustikk. Jeg har formet ønske i partituret om at det nesten skal være sammen. Det betyr at vertikale mønstre ikke må være absolutte, det skal slingre litt underveis, som om mange stemmer synger sammen i en kirke. Det er ikke alltid hundre prosent synkront, men vakrere og mer andektig er det sjelden.