Det andre lyset
DET ANDRE LYSET (1999)
Verket er bygd opp rundt dikt av Stein Mehren fra samlingen “Det andre lyset” som kom i 1989. Diktene inneholder sterke metaforer og språklige klanger som gir rom for mange forståelsesmuligheter. Jeg har derfor ikke satt meg som mål å tolke innholdet, men å formidle diktene som en annen måte å forstå dem på.
"Det andre lyset" er både en sangsyklus og et instrumentalverk. De fem sangene er formet som enkle, nesten resitativiske utgaver av hvert dikt, mens mellomspillene er kontrasterende kommentarer til disse.Stein Mehren (f. 1935), skrev diktsamlingen "Det andre lyset" i 1989 (Aschehough).
Det er noe med det ubegripelige i Mehrens diktning, forsøket på å forstå dem kan være nesten umulig, men ikke forgjeves. Klangen av ordene, sammenstillingen av dem, gir en en mening som noen ganger ikke skal uttales, bare oppleves.
Slik har jeg det ofte med ny musikk også, følelsen av at det jeg ikke forstår likevel treffer noe. Og så begynner jeg å lete etter hva det er. Det er ikke alltid jeg finner det ut, og der ligger nok også fascinasjonen.
"En skygge av verdensrommet rører jorden/med vingespissen av en stjerne"
Det er evigheten og naturen som er motivet i mange av diktene fra samlingen Det andre lyset. En moderne naturlyrikk. Til dette verket valgte jeg 5 dikt. Diktene "Solnedgang", "Aftenlys", "Her, hvisker månen", "Breen" og "Islys", gir en slags helhet, eller oppsummering, kanskje, selv om hele samlingen inneholder 71 dikt.
De fem diktene jeg har valgt, beskriver alle en form for lys når det mørkner. Til og med om natten kan vi snakke om lyset, reflektere rundt månens symboltunge ferd over nattehimmelen. Jeg mener at noe av det unike ved Mehren nettopp er hvordan han reflekterer rundt lys som fanges. I de to siste diktene jeg har valgt er isbreen et motiv. Det er ikke natten som er mørkest, slik jeg leser Mehren, men natten som finnes i breen: Plutselig ser du gjennom lyset/inn i et annet lys; en natt/ Der gløder døden
Og diktet Islys åpner slik "Breen." Og fabulerer senere i diktet frem en slags dødsmetafor: "der mørket lyser blått og blekt/som fossilet av en stjerne"
Ved å lage rekkefølgen av diktene slik, kan jeg gå fra et jordisk lys, beskrevet som en solnedgang, til det blå lyset i isen, som ikke er annet enn stråling som på grunn av for lav energi ikke slipper ut igjen, altså blåfargen. "Det er som lyset slår inn i isen/der mørket lyser blått og blekt/som fossilet av en stjerne"
Siste setning er slik: "slynget gjennom en av dødens/bruddflater. Levende"
Og gjennom ordet levende kan jeg avslutte sangsyklusen.
Det hele åpner slik: "Solfall. Et fullstendig univers/Alt det vår verden skulle ha vært/står i solrandsflammer"
Så har jeg møysommelig arbeidet meg inn i, og igjennom, Mehrens dikt, egentlig uten å forsøke forstå dem, men la fascinasjonen for det som leses gi en type opplevelse som generere kompositorisk energi.