Wind Eyes
(2007) for orchestra, 3-3-3-3-4-3-3-1-perc-strings (manus) (dur: 15:00)
Commissioned by Ung Symfoni/Kjell Seim
Commissioned by Ung Symfoni/Kjell Seim
Wind Eyes er et gammmel anglosaxisk ord for vindu. På norsk Vindøyne eller enda bedre: Vindauga.
Vindauga var opprinnelig glugger for ventilasjon og regulering av trekk til et ildsted. Husets vinduer har også blitt sett på som en metafor på sjelens vinduer mot verden (f.eks. i keltisk mytologi).
“Wind Eyes” består av åtte korte deler som er adskilt av en form for musikalsk stillstand. Helheten skapes ved at ulike utsnitt av en klangverden settes sammen. Idéen er å forsøke å finne ut om vi automatisk skaper en helhet selv, eller om verket vil fremstå som fragmentarisk og usammenhengende. I de fleste av mine verk (til nå), sikrer jeg helhet ved å arbeide med en fortellende formutvikling. I dette prosjektet har jeg grepet det an på en helt annen måte.
“Wind Eyes” er et stykke musikk som utforsker tvilen - tvilen som et motstykke til det påståelige.
Når vi betrakter verden gjennom vinduer, enten det er vindu i hus eller fjernsynet (som er et vindu mot verden), kan vi ikke se alt, bare deler og bruddstykker. I etterkant forsøker vi å skape en helhet basert disse fragmentene.
Dette er måten vi mennesker danner oss bilde av verden på. Vi kan ikke være alle steder, men bruker ulike inntrykk vi får gjennom forskjellige “vindu” til å lage en helhet.
Wind Eyes er delvis inspirert av Rolf Jacobsens dikt «Morgenrøden» fra samlingen «Vrimmel» (1935). Der blir den vakre morgenrøden brukt som et trusselbilde. Den er vår fiende som med piskeslag hver morgen kommer og jager oss videre. Verket ble komponert i 2007. Da var det 100 år siden Rolf Jacobsen ble født.
Som en kuriositet kan det nevnes at alt tonemateriale/harmonier o.l. er generert ut av en tonerekke som ser slik ut <124169>. Tallene lest parvis danner tiden nederlenderen Sven Kramer brukte da han satte verdensrekord på 10.000m skøyter i Salt Lake City 10-03 2007. Da rekorden var satt, begynte jeg å skrive verket.
Bestilt av Ung Symfoni/Kjell Seim, med støtte fra Det Norske Komponistfond.
The word Wind Eyes is an old anglo-saxon word for window.
Wind Eyes is composed as eight short parts, separated by music that does not go anywhere, short moments of stillness. Each part is thought of as a section or part of a larger picture, as we are looking out through a window.
When we look out through a window we always think we know the whole picture, but we doesn´t. The same thing happens when we watch TV or other media. They are like windows of the world. Only a part of the world is shown. We have to put the whole picture together ourselves.
Wind Eyes is also a metaphor for the soul's window against the world.
Commissioned by Ung Symfoni, a Youth Symphony Orchestra with support from the Norwegian Composers Fund
http://www.torsteinaagaardnilsen.no/old/templates/yoo_noble/images/background/blue/footer_anchor.png); background-color: rgb(245, 244, 240); display: block; font-family: Arial, Helvetica, sans-serif; line-height: 22px; background-position: 0px 0px; background-repeat: no-repeat no-repeat;">
Vindauga var opprinnelig glugger for ventilasjon og regulering av trekk til et ildsted. Husets vinduer har også blitt sett på som en metafor på sjelens vinduer mot verden (f.eks. i keltisk mytologi).
“Wind Eyes” består av åtte korte deler som er adskilt av en form for musikalsk stillstand. Helheten skapes ved at ulike utsnitt av en klangverden settes sammen. Idéen er å forsøke å finne ut om vi automatisk skaper en helhet selv, eller om verket vil fremstå som fragmentarisk og usammenhengende. I de fleste av mine verk (til nå), sikrer jeg helhet ved å arbeide med en fortellende formutvikling. I dette prosjektet har jeg grepet det an på en helt annen måte.
“Wind Eyes” er et stykke musikk som utforsker tvilen - tvilen som et motstykke til det påståelige.
Når vi betrakter verden gjennom vinduer, enten det er vindu i hus eller fjernsynet (som er et vindu mot verden), kan vi ikke se alt, bare deler og bruddstykker. I etterkant forsøker vi å skape en helhet basert disse fragmentene.
Dette er måten vi mennesker danner oss bilde av verden på. Vi kan ikke være alle steder, men bruker ulike inntrykk vi får gjennom forskjellige “vindu” til å lage en helhet.
Wind Eyes er delvis inspirert av Rolf Jacobsens dikt «Morgenrøden» fra samlingen «Vrimmel» (1935). Der blir den vakre morgenrøden brukt som et trusselbilde. Den er vår fiende som med piskeslag hver morgen kommer og jager oss videre. Verket ble komponert i 2007. Da var det 100 år siden Rolf Jacobsen ble født.
Som en kuriositet kan det nevnes at alt tonemateriale/harmonier o.l. er generert ut av en tonerekke som ser slik ut <124169>. Tallene lest parvis danner tiden nederlenderen Sven Kramer brukte da han satte verdensrekord på 10.000m skøyter i Salt Lake City 10-03 2007. Da rekorden var satt, begynte jeg å skrive verket.
Bestilt av Ung Symfoni/Kjell Seim, med støtte fra Det Norske Komponistfond.
The word Wind Eyes is an old anglo-saxon word for window.
Wind Eyes is composed as eight short parts, separated by music that does not go anywhere, short moments of stillness. Each part is thought of as a section or part of a larger picture, as we are looking out through a window.
When we look out through a window we always think we know the whole picture, but we doesn´t. The same thing happens when we watch TV or other media. They are like windows of the world. Only a part of the world is shown. We have to put the whole picture together ourselves.
Wind Eyes is also a metaphor for the soul's window against the world.
Commissioned by Ung Symfoni, a Youth Symphony Orchestra with support from the Norwegian Composers Fund
http://www.torsteinaagaardnilsen.no/old/templates/yoo_noble/images/background/blue/footer_anchor.png); background-color: rgb(245, 244, 240); display: block; font-family: Arial, Helvetica, sans-serif; line-height: 22px; background-position: 0px 0px; background-repeat: no-repeat no-repeat;">
Morgenrøden
Er ikke morgenrøden vår fiende?
Med hvinende piskeslag vekker den alt liv,
gløder den hav og fjell.
Si mig hvorfor røksøilene står blodrøde i solopgangen
når dagen har rørt ved den med sine fingre?
- Det er ikke roser den kommer med til oss,
men blod.
De unge pikene rører den ved og får deres hofter og bryst til å vide sig ut,
og kinnene til å bli røde, tent av blodet,
så tar den det bort igjen,
og vi står tilbake med aske i hjertene.
Er ikke morgenrøden vår fiende?
Se, den kommer som en tyrann med susende remmer i hendene,
og jager oss videre
alltid.
Blodige fingre
tar verden i strupen. Skynd dig,
videre!
(Rolf Jacobsen, Fra «Vrimmel», 1935)
Er ikke morgenrøden vår fiende?
Med hvinende piskeslag vekker den alt liv,
gløder den hav og fjell.
Si mig hvorfor røksøilene står blodrøde i solopgangen
når dagen har rørt ved den med sine fingre?
- Det er ikke roser den kommer med til oss,
men blod.
De unge pikene rører den ved og får deres hofter og bryst til å vide sig ut,
og kinnene til å bli røde, tent av blodet,
så tar den det bort igjen,
og vi står tilbake med aske i hjertene.
Er ikke morgenrøden vår fiende?
Se, den kommer som en tyrann med susende remmer i hendene,
og jager oss videre
alltid.
Blodige fingre
tar verden i strupen. Skynd dig,
videre!
(Rolf Jacobsen, Fra «Vrimmel», 1935)