The winner takes it all?

Den positive effekten ved konkurranser er avhengig av at man har kontroll på de negative faktorene.

Jeg innrømmer at korpslivet her jeg bor i Nordhordland, har dreid seg mye om konkurranser. Jeg har konkurrert som utøver, dirigent og vært dommer på ulike nivå, og holder på fortsatt, nå når det nærmer seg NM for skolekorps.
Da jeg studerte pedagogikk, skrev jeg blant annet en oppgave der jeg så på bruk av musikkonkurranser som kunstig incitament over skolekorpsmusikanter. Mange av problemstillingene jeg tok opp da, dette var på slutten av 80-tallet, er fortsatt aktuelle. Heldigvis virker det som om bevisstheten om positive og negative virkninger er mye større nå, og man unngår bedre de problemene jeg mente å se i korps som forberedte seg til konkurranser, og som aktivt benyttet konkurranseelementet som en motivasjonsfaktor for økt øving og innsats.

Den viktigste og alvorligste negative faktoren er at premien alle jobber mot bare gis til de som får medalje, og nesten litt sånn "the winner takes it all". For en 11-12-åring som har stått skikkelig på over lang tid og samvittighetsfullt har fulgt opp all instruksjon og jobbet med det både hjemme og på korpsøvelsene, kan det være hardt å forstå at premien uteble.
Både dirigent, instruktører og ikke minst foreldregruppen har en jobb å gjøre i forkant for å fokusere på korpsets prestasjon i mye større grad enn selve resultatet. I stedet for å lese dommerkommentarene som det eneste riktige svaret på hvordan korpset gjorde det, bør et hvert konkurrerende korps ha en egenevaluering, gjerne med opptak, der dirigenten leder an i en enkel analyse om hvor bra dette var i forhold til målene som var satt.

En annen negativ faktor er at spenningsnivået innad i spillegruppen blir for høyt, for å låne et begrep fra idretten. Det kan føre til at musikantene ikke like lett aksepterer at noen strever litt med å få til passasjer, og lettere viser intoleranse overfor musikanter som bruker litt tid på å forstå musikken og hvordan dirigenten vil at den skal spilles. Eller at nervøsitet blir et tydelig problem. Dirigenten må arbeide med at man stoler på hverandre, og forsøke å gjøre så kloke valg som mulig for å unngå at spenningsnivået går over den grensen en samlet gjeng musikanter kan håndtere. Det handler om samspill og samhandlig.

Den positive effekten ved konkurranser er avhengig av at man har kontroll på de negative faktorene. Men har man først klart å skape en trygg og engasjert gjeng, blir korpsets opplevelse av en konkurranse oftest positiv:
* Man kan glede seg over egen fremgang i stedet for å irritere seg over at man ikke vant.
* Man kan glede seg over det musikalske dypdykket det er å jobbe intenst med stykket eller stykkene frem * mot konkurransen.
* Man kan glede seg over et økt antall øvetimer, noe som igjen gjør at man blir i bedre form, og noe som igjen gjør spillingen kjekkere!
* Man kan glede seg over spenningen det ligger i å konkurrere. Vi er født med et konkurranseinnstinkt. Ved en fornuftig trigging av dette innstinktet kan man oppnå flotte resultat, musikalsk sett, rett og slett flytte grensen for hva korpset er i stand til å få til av samspill og musisering.

Da blir det egentlig ikke så veldig interessant hvordan plasseringen blir. Det er desverre slik at det bare deles ut tre premier i hver divisjon. Dermed er de fleste av oss lenger ned på listen. Sånn er det bare, men du verden hvor morsomt det er å forsøke å bli blant de tre! Interessante øvelser og fokus på å få alle detaljer i spillet bedre!

Det er faktisk verdt det, selv om det skulle vise seg å ikke holde til toppplassering!
Tenk på det, alle som nå forbereder seg til NM for skolekorps 19. juni.

Lykke til, både musikanter, dirigenter og foreldre!

Torstein Aagaard-Nilsen