Stevnemodellen – en utopi

(Fra prøvene på Multimorf 4, med komponist og dirigent Knut Vaage, solist: Erlend Aagaard-Nilsen, ensemble fra Manger Musikklag, videokunst av HC Gilje og lyddesign av Thorolf Thuestad.)

BrassWind 2013 er historie. Den tiende festivalen i rekken ble totalt sett en publikumssuksess. Likevel er det noe viktig jeg bare må få lov å skrive litt rundt: festivalens grunntanke om å være en korpsfestival og manglende suksess i så måte.

Jeg innrømmer det: etter å ha satt sammen program til BrassWind festivalen siden 2004, har BrassWind som møteplass for korpsfolk i Hordaland ikke fungert så godt som jeg håpet. Det er, med få unntak, bare de årene vi har hatt tilreisende gjester at jeg har sett musikanter som har spilt selv gå på de andre konsertene. Jeg kan også ta med noen av skolekorpsprosjektene der vi har hatt stinn brakke.

BrassWinds grunntanke var å skape et møtested mellom profesjonelle og amatører en helg tidlig på høsten. Status pr. tiende festival er at vi ikke har lyktes med den delen. Jeg kunne ramset opp mange eksempler på dette, toppkonserter med profesjonelle aktører som ikke virker å være forlokkende nok til at korpsfolk tar av seg uniformen og erstatter den med gå-på-konsert-antrekket. Og jeg spør meg selv: kan man egentlig lykkes med en konsertfestival (for å skille den fra en konkurranse) når holdningene er slik de er?

De fleste årene har vi invitert korps fra vår egen region og Bergen spesielt. Vi produserer og tilrettelegger og gir en ramme vi mener er god og interessant for deltakerne.

Det gir en mulighet for å gi festivalen et skinn av det gode gamle stevnet, der vi både spilte sammen og for hverandre. Jeg mener BrassWind ikke har lykkes med dette. Møteplassen, minglestedet og spill-for-hverandre-effekten har uteblitt.

Jeg må innrømme at jeg har problemer med å forstå at man ikke kan henge litt rundt i lokalet til de man deler konsert med har spilt sitt program. Som oftest, men ikke alltid, er de som spiller sist i en slik to-korps-blokk publikum til dem som er først ute. Men ikke omvendt. Med unntak av en og annen som stikker innom på flere av konsertene vi arrangerer, pakker majoriteten ned både instrument og artistpass (som gir gratis adgang til noen konserter) og fordufter.

Selvsagt er man utladet og sliten. Men å høre nestemann på en konsert som tar 45min. av ens tid kan da ikke være vanskelig, ikke for alle? Bare tanken på at man gleder andre med sitt nærvær og applaus burde da være motivasjon nok når man vet hvor mye det betyr for en selv?

Vi skal selvsagt ikke satse på god publikumsoppslutning basert på deltagende korps og artister, men dere som er amatørkorpsutøvere skjønner utmerket godt hva jeg mener. For det er ikke unikt for BrassWind. Det er en tendens i vårt eget miljø. Mange har sagt det før meg: Vi gidder ikke lytte!

Vi har for flere år siden innsett at Norges korpsfylke nr. 1 ikke ser ut til å ha BrassWind som et sted de vil besøke. Publikumspotensialet er enormt, men som festival konkurrerer vi både mot egne lave PR budsjett og kjipt lav interesse for å høre blås- og slagverkrelaterte konserter i en kunstmusikalsk kontekst. Det er for så vidt uproblematisk så lenge vi trekker publikum. Vi har ikke gått med røde tall et eneste år siden starten (bank i bordet!), så noe gjør vi riktig, men jeg innrømmer at jeg savner flere korpsmennesker. Jeg nekter likevel å endre på innholdet for å få dere til å komme. Man kan godt utfordre seg selv lite grann. Det er bare sunt!

Det ble beklageligvis veldig tydelig også i år at det er kjekkere å spille selv enn å høre på andre. Sikkert like mange grunner for å stikke som det er musikanter, men så er det dette med respekt og kotyme.. det er da man strekker seg litt, det er da man utsetter kommende gjøremål med 50 minutter. Er det ikke?

Et annet fenomen er at heller ikke korpsenes organisasjon Norges Musikkorps Forbund støtter BrassWind, ikke annet enn i ord. Det varmer selvsagt, spesielt når konstituert generalsekretær Harald Eikaas fremsier dem. Men vi kan ikke lage en god festival uten økonomisk tilskudd.

Ergo arrangerer vi på en korpsfestival der korpsene er de minst interesserte, fra toppen av organisasjonen og nedover. For det er slik at man ikke bare kan støtte i ånd, men må støtte i gavn også, om det skal utgjøre en forskjell.

Oppsummert:

BrassWind, en festival der navnet er en konstruksjon av Brass Band og Wind Band, nettopp for å signalisere en forankring i korpsmiljøet og en interesse for å gi korps en annen arena å spille på enn den vanlige og en mulighet til å møte repertaore utenom det vanlig. BrassWind har ikke NMF støtte og liten støtte blant forbundets medlemmer. På evalueringsmøtet senere i høst skal og må akkurat den problemstillingen drøftes. Det er da vi drøfter veien videre.

Torstein Aagaard-Nilsen