Signaleffekten

Diskusjonene gikk høyt rundt om da de norske pliktnummer skulle innstuderes for noen år siden. Likevel fornemmet jeg en form for aksept av at en ny tid var kommet til korpsene også, og mange så positivt fremover.

De to sterkeste diskusjonene på 2000-tallet kom med Albion av Jan van der Roost og valg av to Hamers-stykker i 2010. I begge tilfellene var og er signaleffekten til medlemskorpsene ugunstig, sett fra mitt ståsted: det er ikke norsk musikk og det er ikke god musikk.

Det som har suksess skaper trender. Vi kan se det i førstedivisjon og eliten spesielt, vi kan se det av listen over verk som vinner NM i de ulike divisjonen år etter år. Så hvordan kommer vi oss videre?

Min tanke er at NMF kan spille en aktiv rolle, blant annet som en slags sentral som sender ut signal. Om vi ønsker forandring eller, om ikke annet, en utvidelse av repertoaret, vil signalene fra NMF bli tolket av medlemmene. Året med Graffiti av Knut Vaage, Klang(!) av Ørjan Matre og et par av undertegnedes verk, gav positive signal til korpsene om at annerledesklingende musikk ville bli verdsatt på lik linje med mainstream musikken. I tillegg var det norske komponister. Det samme gjorde Frisk Pust, en idé jeg gav til NMF for snart ti år siden og som nå virker svært død..der den henger på listen over spilleglede/aktiviteter/prosjekter på NMFs nettsider.

Sånn kan vi ikke holde på. Vi har råd til å tenke annerledes. Vi har et ungt, fremtidsrettet publikum og trenger ikke ta samme hensyn som ved de nasjonale engelske konkurransene. La oss se på det som en fordel!

Det har ingenting med Nederlandsk/Belgisk musikk å gjøre. Det er to land med rike, stolte korpstradisjoner og gode komponister, samt profesjonelle blåseensembler i verdensklasse og supre militærkorps. Noe av det mest spennende i Nederland er riktignok komponert av en svenske som har bodd og jobbet der i en årrekke, Klas Torstensson (1951). Det er også viktig å nevne at flere av de fremste komponistene i Norge i dag, bl.a. Lasse Thoresen (1949) og Cecilie Ore (1954), også studerte i Utrecht, slik Torstensson gjorde. Om vi i tillegg tar med alle barokkekspertene her hjemme som har vært innom Zweelinck-konservatoriet i Amsterdam, så skjønner vi at i Nederland er det mye å hente!

Jeg blir av i Ulseth´s svar til meg å spalten ”Blås ut” på NMFs sider, indirekte beskyldt for å være intolerant overfor andres kultur. Vel, jeg var involvert i invitasjonen av to av de viktigste komponistene i sine respektive generasjoner som festivalkomponister i Bergen, Theo Loevendie og Guus Janssen midt på 90-tallet. De ble invitert fordi de hadde noe å fortelle, av respekt for deres kultur, av nysgjerrighet overfor noe vi ikke hadde hørt før.

NMF gir signal gjennom det de prioriterer, på alle nivå. Hot n´Funky forteller om en type korpspraksis mange av dem som vinner ulike skolekorpsdivisjoner aller har forsøkt, satsingen i Sør-Afrika forteller om noe utrolig viktig!, NM-arrangementene forteller at vi med et stykke musikk skal vinne over noen andre.., og nåde den som ikke vil delta. Skam og degradering som resultat! Representasjonskorpsene skal profilere NMF som en organisasjon der spilleglede er viktigst.

Det spriker i alle retninger. Klart man spør seg hvor musikken blir av? Ingen av de nevnte satsingsområdene har nevneverdig bruk for kreative komponister. Spillegledeverk finnes jo i hopetall. Det er det det komponeres mest av for korps. Så lenge NMF dyrker den siden så intenst som de gjør, blir vi en egen greie i norsk kulturliv og stemplet som konservativt, til tider mrf merkelig fokus på medaljer og uniformer, og med en helt uforståelig dårlig musikksmak. Hvor lenge kan vi gjemme oss under spillegledeparaplyen som handler om sosial forankring, ha det gøy, born to play, spille unisont med sambarytmer til? Ungene slutter jo likevel! Kanskje spilleglede, kjære NMF, handler om noe annet, noe dere må lete etter i elitekorpsene, hos skolekorpsene som får det til?

De korpsene som ikke har slutteproblematikk blir ikke engang spurt hva de holder på med! Hvorfor reiser ikke Idar Torskangerpoll rundt i Norge som ”born to play”-ambassadør og forteller samtlige korps i landet om den eventyrlige suksessen til Sofiemyr? Hvordan de gjør det, hvordan de organiserer arbeidet sitt. Eller ber Knut Løken fortelle hva de holdt på med på 80-tallet for å bli så flinke som de var i Hegg skoles musikkorps? Jeg kunne gjerne bistått dem og fortalt om suksessen av Manger Skulemusikklag, eller Sæbø Skulemusikklag, eller Knarvik Skulemusikklag, osv., osv.. Skulle nesten tro at NMF som organisasjon ikke vil høre om dette, fordi det da vil dukke opp stygge saker om hvordan vi låser dem inne i øverommet og sier at ingen slipper ut for stykket sitter..?

Ironien er slående.  Det er mange nok skolekorps i Norge som kan fortelle NMFs nåværende president at det ikke er pengene som skaper suksessen, men respekten for ungdommenes ønske om å holde på med en samspillhobby på ordentlig!

Det er dette som må vises fram, løftes opp og fortelles om. I suksesshistorien til de som har fått det til ligger NMFs redning. Alle signal fra sentralt hold må nøre oppunder ønsket om å fremstå som en organisasjon som fronter musikalsk kvalitet i alle ledd!