Så var det over..

Søndagen, dagen derpå, dagen etter flere uker med fokus på en todagers brass-happening i Grieghallen, har kommet. Skjønner ikke at den ikke kalles "blåsøndag". For det er den!

"Post stage syndrom" tror jeg det kalles og fortoner seg som en lett depresjon. Vi kjenner det allerede når vi sliter oss opp av senga søndagen at det er over. Alle timene i øverommet, alt træl, all fremgang, latter, frustrasjon og spenningen vi har delt med de andre i korpset nesten hver dag siste uken gir en slags abstinens når denne søndagen plutselig er der.

Til og med vinnere kjenner det slik, ikke bare alle oss som ikke fikk seieren. Selv om "the winner takes it all", selv om vi er kjempefornøyd med egen prestasjon, har oppnådd et mål, så blir de fleste av oss deppa denne søndagen, dagen en etter NM. God bedring!