Ny sesong - nytt repertoar

Det er en reell problemstilling at de korpsene som mest av alt trenger fokus på musikalsk utvikling, blir minst stimulert gjennom korpsrepertoaret.

Joda, det finnes en og annen godbit for ikke-så-flinke-korps også, men trenden i Europa/Amerika er at musikken skal være av en type som er lett salgbar, uten noen musikalsk kvalitetsnorm i bånn, men med bøttevis av pedagogiske intensjoner. Derfor blir godbitene vanskelig å få øye på, synes jeg.

På World Assosiation for Symphonic Bands and Ensembles (WASBE) årlige internasjonale konferanse i 2009, holdt journalisten Stephen Budiansky et foredrag om dette basert på hva han opplevde som foreldre for barn i korps. Han har skrevet for aviser som The New York Times og The Washington Post, og i sistnevnte avis skrev han i 2005 den første artikkelen om sin opplevelse av å ha barn i korps. Problemet hans var ikke hvordan de spilte, men hva de spilte. Det ble brudulje! I fjor gjentok han like godt sitt budskap i korpsmekka, den årlige verdenskonferansen arrangert av WASBE, og det ble bråk igjen. Det hele handler om mangelen på god musikk for alle de barna som velger å ta sin musikkopplæring gjennom skolekorps.

Du kan lese Budianskys artikler her. Jeg, og mange med meg mener han beskriver et alvorlig problem. Kanskje et typisk amerikansk problem? Vel, jeg kjenner problemet igjen i vår verdensdel også, er jeg redd..

En drøm er at NMF lager en søkemotor for kvalitetssikret korpsmusikk. Den kompetansen som finnes her til lands blant korpsdirigenter, kunne rådspørres om hvor den beste musikken finnes, og evt kommet med titler og komponistnavn, samt utgiver. Internett har blitt den viktigste notebutikken for dirigentene rundt om. Dersom NMF hadde hatt ressurser til det, kunne informasjon fra de dirigentene som klarer å skaffe korpset sitt godt, vettugt repertoar, blitt samlet på ett sted. I praksis blir det å legge ut kvalitetsikrede lenker.

Problemfritt? Nei, overhodet ikke. Men om dirigentene selv oppdaterte sidene, ville man sikre både mangfold og ulike estetiske preferanser. Målet er å finne den beste musikken for de yngste uansett hvor i verden den befinner seg!

Så var det dette med uniformer da, her også brukt som en metafor for alt som ikke har med selve musikken å gjøre. Uniformer er viktig for mange norske korps, og kvaliteten på uniformen vel så viktig som at klarinetten er grei å spille på. Kjøp av klær og uniformering er noe alle foreldre, i alle fall de som sender ungene i korps, forstår seg på. Noter og instrument er det bare de som har spilt, eller spiller i korps selv som forstår, og dirigenten, selvsagt.
Og akkurat her ligger også en stor utfordring for dirigentene: hvordan få styret og resten av foreldregruppen til å sette musikalsk utviklingsarbeid øverst? Det hjelper lite med intensjoner om godt repertoar hvis korpslederen mener dirigenten får klare seg med det som ligger i arkivet, eller at musikantene aldri får det skikkelig til på grunn av dårlige instrumenter. Det er ikke enkelt å jobbe inn kvalitetsmusikk om budsjettet til å betale ekstrainstruktører er minimalt.

Det finnes ikke et enkelt svar på spørsmålet over. Men dirigent og styret/foreldre må enes om dette: om man setter ønsket om at den enkelte musikant og dermed korpset skal bli bedre å spille helt øverst på prioriteringslisten, vil noen valg fremstå som helt uaktuelle, f.eks.:
* Uniformer foran gode instrumenter? Uaktuelt!
* Pizza og bowling i stedet for spilling? Uaktuelt - vi gjør det etter å ha spilt!

Dirigentens plan for korpset blir styrets rettesnor for sitt arbeid. Pengene man tjener på dugnader o.l. må først og fremst gå til god opplæring og greie, velfungerende instrumenter, helst kvalitetssikret av en utøver som har greie på instrumentet. Og så må man ha penger til å kjøpe god musikk. Og god musikk er det dirigentens ansvar å velge ut.
Gevinsten er at ungdommene som går på øving blir tatt på alvor. Husk: de meldte seg på for å lære å spille, for å lære om musikk, for å lære om musikalsk samspill. Så får vi lære dem dét - så godt som hvert enkelt talent krever.

En musikant som får god musikalsk veiledning, blir en fornøyd musikant.
En musikant som blir stilt krav til, blir en fornøyd musikant.

Her er en selvopplevd situasjonsbeskrivelse fra to øvingsrom rett etter øvingens slutt der dirigenten har gitt sine siste instrukser. Sosialt sett er begge to på alle måter helt like! Dere kan jo bare gjette i hvilken ende av kvalitetsskalaen de to korpsene befinner seg; hvem som spiller det rikeste repertoaret, hvem som har de beste instrumentene, ja hvem av de to som klinger best:

1)
Formann: "Jeg hørte dirigenten sa at dere har mer å gå på, at det ikke låt så bra som ønskelig, men jeg synes nå dere var kjempeflinke, jeg!"

2)
Formann: "Dere hørte hva dirigenten sa? Gå hjem og øv godt til neste gang!"

Ja, det er tøft å sette musikalsk utvikling øverst, og det koster - både penger og innsats. Men det er verdt det!

Godt nytt korpsår!

Torstein Aagaard-Nilsen