Moderne musikk - noe for korps?
Kanskje er det redselen for pling-plong-musikk som stopper korpsfolket fra å oppsøke en eller flere av konsertene, eller er det bare slik at korps er noe man spiller i selv, ikke noe man hører på?
Enda en BrassWind-festival står for døren. BrassWind er festivalen for korps og ensembler der det spilles ny musikk, eller samtidsmusikk som det heter når det er snakk om ny moderne musikk. BrassWind er en møteplass for amatørmusikere og topp profesjonelle musikerere, enten de spiller i ensemble eller i korps. Det er omtrent som et stevne, der marsjeringen har tatt helt andre former, mens særkonserten er justert noe. NMF har støttet festivalen helt siden den bare var en idé.
Ved flere anledninger har bestillingsverk initiert av NMF blitt uframført på festivalen fordi den har blitt sett på som den riktige arenaen. Når vi inviterer amatørkorps til å spille, stiller de alltid opp med ny musikk, ofte ting de har bestilt selv. "Endelig har vi en anledning til å spille utradisjonell musikk", er forklaringen de gir.
Kan det være slik at korpsene nektes å komme ut av båstenkingen repertoarmessig fordi det er for få arenaer i løpet av korpssesongen som tillater det? På hjemmebane er de redd for å skremme bort publikum, og i konkurransene legges det føringer som nesten utelukker musikk som krever fokus og innsats - også fra publikum og dommere.
BrassWind har forsøkt å være et slags svar på dette. Siden 2004 har vi holdt på i Bergen sentrum i slutten av september. Det skjer i år også. Den syvende i rekken! I Norges største korpsfylke målt i antall medlemmer, skulle en slik helgefestival være grei å fylle opp, men vi har ikke blitt nedrent, for å si det slik. Med unntak av 2009. Da var det til tider overfylt, spesielt der skolekorps var involvert. Gledelig!
Men vi kan ikke legge skjul på at noen av våre kvalitetskonserter med høyt profilerte artister har vært på grensen til å floppe. For eksempel konserten med Arve Henriksen i 2007, en solokonsert som var et scoop for oss! En artist med integritet og ferdigheter som verdsettes på tvers av sjangre. Men med påfallende dårlig billettsalg.. Eller hva med Stockholm Chamber Brass i 2008; en kvintett i verdensklasse. Hvor var alle sammen?
Vi er kanskje ikke de beste konsertselgerne, vi som jobber med BrassWind, men å selge de to nevnte konsertene i blåsemiljøet vårt skulle være like lett som å selge Mari Boine på Riddu Riddu-festivalen, ikke sant?
Men nei..
Kanskje er det redselen for pling-plong-musikk som stopper korpsfolket fra å oppsøke en eller flere av konsertene, eller er det bare slik at korps er noe man spiller i selv, ikke noe man hører på? Om det er slik at vi hører på "ordentlig" musikk - og bare spiller i korps - da har vi et problem uansett hvilken musikksjanger vi definerer oss i.
Det tidligste korpsrepertoaret vårt ble til i samspill mellom komponist og korps. Ofte var komponisten synonymt med korpsdirigenten som dermed fremførte sine egne komposisjoner. Den gang var originalmusikken ofte marsjer. Gode marsjer, de aller fleste av dem, om vi går tilbake drøyt hundre år i tid.
Da Oscar Borg levde og komponerte og dirigerte, var marsjer en del av det samtidige uttrykket. Korpsene var mer tidsriktige siste halvdel av 1800-tallet enn de fleste er i dag. Hvorfor det? Jo, fordi de spilte den samtidige musikken. Den bestod som i dag av marsjer og transkripsjoner, svært ofte av levende komponister. I dag gjør vi akkurat det samme. Det er de samme marsjene, de samme overtyrene, og i tillegg har vi blitt offer for en musikkindustri som lager samlebåndmusikk - musikk uten innhold.
Selvsagt skal vi dyrke klassikerne våre, det er helt naturlig. Men skal korps være aktuelle i sin tid, må vi også finne fram til dagens korpsmusikk. Det skrives utrolig mye forskjellig, fra filmusikkinspirerte toneganger, til verk der korpsklangen brukes på helt andre måter enn vi er vant til.
I det spennet operer BrassWind-festivalen. Nye korpsverk blir urframført, verk som ikke er strømlinjeformede, men som kan være med å gi impulser og få oss til å tenke over hvordan vi kan være musikkorps i våre egen tid? Hva representerer vår musikkform og samspill, utover det rent sosiale og tradisjonsbærende aspektet, som fortjener oppmerksomhet?
Torstein Aagaard-Nilsen