Kan vi tro på komponisten?

Jeg har lagt et nytt stykke til min liste over favorittmusikk: Melankolsk som man kan være noen ganger, er andre sats "Lento tranquillo" fra George Lloyds fjerde symfoni noe av det vakreste jeg har hørt på lenge. En overjordisk vakker musikk løsrevet fra historisk tid. Den er bare musikk som smyger inn under huden og setter avtrykk. Kanskje ikke så rart den klinger som den gjør. Det er Lloyds første større verk etter at han ble krigsskadd som mannskap på HMS Trinidad, og brukte mange år på rekonvalesensen.

Mens jeg skriver, klinger denne symfonien i rommet. For tiden jobber jeg med et av hans brass band stykker. Han er ikke mest kjent for brass band musikken, nei. Man må høre noen av hans 12 symfonier, noen operaer, 3 klaverkonserter, et par fiolinkonserter m.m.
Et rekviem rakk han også å skrive, fullført like før han døde i 1998. 

Når man hører musikken hans er det vanskelig å koble det med hans fødselsår, 1913. Helt andre musikalske strømninger gjorde seg gjeldende og klassiske former og harmonier var kastet på historiens søppelhaug. Hvordan han kan ha utviklet sin stil omtrent helt upåvirket av samtiden, eller heller: Beholdt en tillært stil helt upåvirket av samtiden? Jeg brukte Wikipedia, nettstedet George LLoyd Society og YouTube, og fant noen innspillinger på Spotify. Så kunne jeg danne meg et bilde av denne komponisten, og forsøke forstå noe mer av hans musikk for brass band.
Jeg har lagt til en YouTube-lenke (under), som inneholder en fin fortelling om hans liv. 

Det er noe spesielt med engelsk kunstmusikk fra det 20. århundre. Det å skrive tradisjonelt er en reell mulighet. Selv om også Lloyd merket skiftende interesse for sin musikk, varer denne motgangen bare noen år før BBC fatter interesse for symfoniene hans. Og da var det gjort, og brass band miljøet i England fattet interesse. Han skrev, som noen sikkert vet, "In memoriam" i ´82, til minne om ofrene for IRAs terroraksjon i Regent Park. Denne satsen ble så andre sats i "Royal Parks", Lloyds første verk for brass band.

Det som gleder meg med Lloyd, er at jeg kan kjenne at musikken hans skal være slik, klassisk ren og upåvirket. Han mener det slik! Men den er uansett passé. Det hjelper lite med hans, musikalsk sett, umiskjennelige engelske dialekt. Han snakker et dødt språk. For meg er det et dilemma.

Likevel liker jeg det! Musikken klinger utrolig godt. Den er intelligent sammensatt, er tungt forankret i en solid satslære-, form- og instrumentasjons-tradisjon. For å vise til ett av mange slående eksempler: hør på nevnte andre sats fra fjerde symfoni (fordi den finnes på Spotify). Er det ikke flott? Hør så slutten av siste 5 minutter av symfoniens siste sats. Det er jo utrolig teit, da, er det ikke? Akkurat som slutten av et av brass band stykkene vi liker å spille i NM. Likevel tror jeg på George LLoyd når jeg hører musikken hans.

Og siden jeg nevner NM: På årets brass band NM skal elitekorpsene spille et verk av Edward Gregson, "Of Distant Memories - music in an olden style". Her er situasjonen en ganske annen. Gregson har alltid hatt et, i vårt miljø, originalt uttrykk, en egen stemme, og vært en av komponistene som, etter Gilbert Vinters innsats, på 60-tallet, har bidratt til en utvikling. I sine beste øyeblikk har han inspirert kommende komponister til å skrive for mediet. Sammenlignet med George Lloyd kan man si at han fulgte en ganske annen sti. Han forlot sine romantiske svermerier som vi bl.a. kan høre i hans Concertante for Piano and Band.

Men ikke lenger. Desverre. I et verk som årets pliktnummer, er det rett og slett umulig å tro på musikken hans, eller forsøke se den i et større perspektiv. Jeg mener det ikke finnes noen god musikalsk begrunnelse for å skrive "Of Distant Memories". Den tilfører oss ikke noe. Som en venn uttrykte det her forleden: "Takker meg heller til Vikingarna da, det er i det minste ærlig porno".

Manger, Januar ´15 

Torstein Aagaard-Nilsen

YouTube: https://www.youtube.com/watch?v=NGaYZ7K3oa8