Instrument til de yngste
Jeg hører fortsatt om tilfeller der enkelte instrument heller skulle vært sendt til opphugging og resirkulering enn å bli spilt på.
Nybegynnerne, jeg og noen kompiser var på vei inn i korpset, og nå skulle vi få et skikkelige instrument å spille på. Matrialforvalter og dirigent hadde funnet fram en trompet til meg. "Munnstykket sitter desverre fast", sa dirigenten, "og den går derfor ikke nedi kassen. Du får bære den forsiktig hjem."
Redskap til å løsne·munnstykket fantes ikke i øverommet, men jeg kom lykkelig hjem med min første trompet, og pappa visste råd. Munnstykket skulle vi da få av.
Etter å ha tatt tak med bare hendene, venstra rundt instrumentet og høyra rundt munnstykket, og med gradvis økende bruk av muskelkraft, forsøke vi å vri munnstykket løst. Da det ikke gikk, ble et par store tenger hentet fram. Ikke snakk om å gi seg på tap der i gården! Den gamle trompeten tålte ikke behandlingen den fikk. På neste øvelse hadde jeg trompeten min med tilbake i en plastpose. I munnstykketrøret satt munnstykket fortsatt fast.
I øverommet ble delene hentet ut av posen, en etter en. Dirigenten lo heldigvis i stedet for å kjefte, og jeg fikk et nytt og bedre instrument i stedet. Heldigvis, ellers vet jeg sannelig ikke hvordan det hadde gått med min korpskarriere.
Historien er·sikkert ikke unik. Den forteller blant annet noe om hvor viktig det er at kvaliteten på instrumentene vi gir til de yngste, er god. Ikke bare fordi instrumentet skal tåle litt, men også fordi det faktisk skal spilles på. Instrumentet skal innby til øving. Ventiler må virke, bøyler må kunne tømmes for vann, munnstykker må kunne løsne etter bruk og det må være tett.
Det finnes en rangering av instrument etter alder og antall bulker. "Først får de lære seg å spille før vi bruker noe penger på instrument til dem!", kan vi høre noen si. Dermed havner de eldste og dårligste instrumentene alt for ofte i hendene på de yngste. Det er en helt misforstått praksis.
De yngste må lære seg å spille på skikkelige instrument. Ikke nødvendigvis flunkende nye, men de må kort og greit være gode nok. Be om råd hos noen som kan spille på instrumentet før det deles ut. Det er ingen vei utenom, selv om det betyr innkjøp av kostbare instrument når noen må kasseres.
Jeg hører fortsatt om tilfeller der enkelte instrument heller skulle vært sendt til opphugging og resirkulering enn å bli spilt på.
Men det finnes løsninger. Jeg husker et korps som for noen år siden loddet ut utrangerte baritoner og althorn med oppsatser av tørkede blomster tredd inn mellom bøylene. Det ble en morsom og dekorativ premie som fikk fram smilet hos folk på basaren! Og så ble det noen kroner som kunne brukes til å kjøpe nytt.
Torstein