Europamestre - men hva bruker vi det til?

Ja, så har det skjedd igjen i Nordhordland: et norsk bygdakorps går til topps i en internasjonal musikkonkurranse! Denne gangen "mitt eget korps" Manger Musikklag! En solskinnshistorie som kommer ut av hardt og målrettet arbeid som handler om å foredle unge talenter, gi dem tillit, la dem være med på interessante prosjekt som plasserer og forankrer korpshobbyen i vår egen tid.

Det er stort, det skrives igjen norsk korpshistorie, og det finnes mange nydelige historier bak en slik triumf. Om team-work, tre ulike søskenpar, familier, æresmedlemmers rolle og innsats osv., osv. De skal vi ta etterhvert. Jeg skal trekke noen andre linjer. Tankevekkere kalles det.

MML deltok da EM var i Bergen i 2003. Året før kom de med sin andre plate med ny norsk musikk, Graffiti, og året etter ble den første BrassWind Festivalen arrangert, MML´s egen samtidsfestival som de gjennomfører sammen med meg med egne midler, offentlig støtte og frem til i fjor: penger fra NMF.

Det er et poeng at et korps med målrettet arbeid innvortes for å skape en stabil besetning også arbeider utvortes med å skape en arena for nye verk for korps og ensembler og selv bestiller og urframfører. Til og med i EM tok de sjansen på et norsk verk.

Det er et alvorlig poeng at elitekorpsene må gjøre denne jobben alene. Personlig er jeg bekymret for at elitekorpsene, uten støtte av medlemsorganisasjonen sin, må gjøre jobben selv. Det er påfallende stor forskjell på den jobben NMF´s mediaavdeling gjør sammenlignet med musikkavdelingen. Den virker omtrent fraværende som aktør og medspiller i den viktige jobben som gjøres for å etablere norske toppkorps som troverdige aktører i norsk musikkliv.

En søknad om prosjektstøtte fra et norsk korps til kulturrådet sorteres ut og havner i bunken over almennyttige tiltak, mens andre ensembler og kor vurderes kunstnerisk. Vi må jobbe hardt og idealistisk for å få gjennomslag for det vi vil gjøre, enten det er søknad om ensemblestøtte, støtte til viktige prosjekter eller til et Europamesterkskap. Vi er amatører, pr definisjon, dessverre.

Om elitekorpsene ikke får hjelp fra kompentente personer i sin egen medlemsorganisasjon, som igjennom generalsekretærfunksjonen, musikksjef og andre, kan ha politisk påvirkningskraft ved lobbyvirksomhet, ja hvem skal da selge disse eminente konsertensemblene inn i bevisstheten til bevilgende myndigheter? Vi forsøker selv, virkelig, men det er omtrent umulig å nå igjennom.

Det er ingen i dette landet som arbeider hardt med kunstmusikk og urframføringer uten at det offentlige er involvert! Er dere klar over hva det koster å urfremføre et nytt femtenminutters norsk korpsverk? Femsifrede tall, alt inkludert. Og vil man ha det på plate, passerer prosjektet fort en halv million! Ingen gidder å gjøre det om det ikke finnes penger i systemet. Ingen gidder betale en komponist av egen lomme og så få et verk tilbake som de ikke helt vet hva er. Samtidig er det så utrolig viktig at den jobben gjøres for at vi skal komme videre! 

Hva om NMF satser på toppen av det norske korpshierarkiet? Hva med å skape musikalske forbilder av de concert- og brass bands vi allerede har her hjemme? Hvorfor prioriterer NMF egne nasjonale ensembler som aldri vil komme opp på Lillestrøms, eller Mangers nivå? Hvorfor bruke penger på noe som ble lagt ned på tidlig 90-tall i erkjennelse av at dette fungerte på sent 70 og på 80-tallet, men hadde utspilt sin rolle i kraft av medlemskorpsenes fremgang og spissede satsing?

Jeg sitter nå, på vegne av Manger Musikklag og legger de siste planene for høstens BrassWind, uten å ha hørt et pip fra NMFs musikksjef, annet enn at vi skulle få svar på en søknad før påske... Bunnen ramler nå ut av festivalens idé om å være den arenaen for fremføring av nye korpsverk som NMF pr i dag ikke har. Jeg synes det er ille. Men om man ser bort fra det faktum at vi mangler penger til å gjennomføre festivalen, er det fortsatt ille at NMF ikke ønsker å være del av en satsing som forsøker bygge broer mellom vår lille øy og fastlandet.

Vi klarte å få til noen brofester på 2000-tallet. Siden 2010 har NMF brukt bulldosere for å rive dem. Hvor vil dere hen da? Med båt til Langtvekkistan? Er det der vi skal bygge opp en ny selvbevissthet i korpsnorge?

Forstår ikke NMFs musikkseksjon at å være musikalsk i takt med tiden er den viktigste jobben organisasjonen har? Hvordan er det mulig å sende et par broilerband til Taiwan og Sør-Afrika når jobben må gjøres her hjemme, og, slik jeg ser det, på helt andre måter? Talentutvikling er det definitivt ikke! Da hadde NMF sendt samtlige av disse flotte ungdommer på masterclass og samspillstrening i et norsk elitekorps, og samtidig sendt noen penger i samme retning!

NMFs viktigste jobb nå er å sende signal ut, både til medlemskorps, store og små, og kulturlivet, om at NMF er en organisasjon for konsertensembler. Vi må rett og slett si at våre medlemmer bedriver konsert rundt om i det ganske land, enten de er 15 i korpset eller 55, skolekorps eller voksenkorps. Drit i uniformer og marsjering om det ikke er en sterk kultur for akkurat det. Stimulér toppen slik at ungdommen får musikalske forbilder. Hva hadde ungdomssatsingen i idrett vært uten profilene? Elitekorpsene er slike profiler. Bruk dem! Gi dem penger til å holde talentuviklingsseminar og you name it. Gi dem penger til BrassWind, som kan være en liten varde mot verden! I arbeidet med å bygge korpstroverdighet som nåtidsensembler, er arenaer som BrassWind mer verdt enn et EM. Face the thruth!

Til tross for ulike tiltak på 2000-tallet stuper medlemstallene i skolekorpsene. Det viser ny forskning. På sikt vil dette ramme amatørmusikklivet. NMF må altså revurdere både det ene og det andre som ikke har ført fram og heller studere suksessene i det norske korpshierarkiet. Da kan man trekke ut noen viktige element som er forutsetninger for å lykkes. Kanskje er det dette korpsene på østlandet trenger, ikke vage forestillinger om Born to Play (hva nå det er?) og andre morsomme ting. Hva Saxomania, Trombonesamlinger a la EBML´s prosjekt, nasjonalt helgekurs for samtlige tubaister, osv. osv. Vi må dyrke det som gjør korpsene gode: at medlemmene behersker å spille!

EM-suksess oppsummert: norsk korps, norsk dirigent, norsk musikk, helnorske gode representanter for en rik norsk bygdekultur på vestlandet. Det er bare laksen som mangler... og da hadde sikkert Giske kommet også!