Er Brass Band kitsch?

Elg i solnedgang fungerer som en metafor på en type bilder fra en kunstform som dyrker spenningsløse, motstandsløse, sentimentale og glorete avbildninger. Hadde vi blitt bedt om å henge slike bilder på veggen hjemme, tror jeg mange hadde takket nei og gitt uttrykk for hvor heslig naiv slik kunst kan være.

I brass band verdenen har konkurransene korpsene imellom ført til en merkelig utvikling i forhold til repertoaret. Der konkurransen tidligere førte til interessante verk fra spennende komponister konkurransearrangøren bestilte musikk av, har det nå blitt skapt en sjanger der vanskelighetsgrad og melodisk gjenkjennbarhet er eneste kritereier for hvorvidt det er god eller dårlig musikk.

Det har ført til en påfallende hang til kitsch. Har det blitt for vanskelig å skrive et verk som har noe å fortelle og samtidig er et velegnet konkurranseverk? ·I England, korpskonkurransenes hjemland, snakker man om "a good test", altså om hvor godt stykket er egnet til å skille korpsenes spilletekniske nivå fra hverandre.

Det finnes heldigvis gode eksempler på verk der komponistens personlige stemme får være med å prege fortellingen, selv om det også dengangen var slik at fremføringsnivået skulle vurderes og ikke kvaliteten på musikken. I dag virker det som om stykkets tekniske vanskeligheter og innholdet forøvrig holder utøverne skjerpet fordi det er vanskelig å få til, ikke nødvendigvis fordi det er viktig musikk å spille. Dette må da få noe å si for den musikalske kommunikasjonen?

Som en liten digresjon kan jeg nevne at da jeg skrev "Old Licks Bluesed Up" til Manger Musikklag, og som de brukte da de vant EM i 2011, var tittelvalget en liten protest. Jeg mener flere av oss som skriver for brass band og fremføres på høyeste nivå etterhvert kan innrømme hva vi driver med. Nemlig å bluese opp gamle licks vi enten stjeler fra andre eller fra oss sjøl. Disse "spirits" og "souls" og "on the shoulders of" og slikt blir da veldig pompøst og ravende feil i forhold til det vi faktisk kan få plass til i musikken vår ·løpet av drøyt 15 minutter.

Bør kanskje nevne at bl.a. Wilfred Heaton klarte begge deler. Contest Music. Altså et verk som gjennom en upretensiøs tittel innrømmer sin plass, men som samtidig presterer å være noe av det beste som er skrevet for mediet!

Som komponist synes jeg det er vanskelig å forholde seg til kitsch-feltet som har oppstått i brass band verdenen. Jeg komponerer jo fordi jeg har noe jeg vil fortelle, men skal delta på en arena der jeg opplever at det ikke er viktig om jeg har noe å fortelle eller ikke.·

Jeg mener altså at aldri har det vært tydeligere at brass band dyrker kitch-komponister.·Musikk som ”The Spirit of Mozart by Candlelight” og andre, fører oss til oppgulpenes sfærer.

Hvorfor tar ikke brass band og deres dirigenter avstand fra dette og velger verk med innhold? Er ikke musikk viktig, holder det at stykket er en god test, eller er vi rett og slett kitschere og glad og fornøyd med det?

En estetisk dybde er imidlertid viktig for å kunne betrakte konkurranseverket som et musikkverk og ikke som en distanse eller musikalsk hinderløype. Jeg mener at det å bygge et verk på Puccini- eller Mozart sitat og innimellom lage såinnigranskauen vanskelige passasjer av kontrasterende materiale, rett og slett ikke er godt nok.

Musikalsk innhold ser ut til å tape for floskelmusikk av vanskelighetsgrad 6+. Redningen får være norske pliktnummer. Der finnes iallefall et snev av friksjon man kan bryne hjernecellene på. Det er oppbyggelig. Alle de friksjonsløse og masseproduserte stykkene sløver oss ned, åndelig sett, selv om fingre, tunge og lepper blir sterke som aldri før.

Kollega Stig Nordhagen har to pliktnummer denne våren. Jeg kjenner det ene alt. Det skal fremføres i Skien i slutten av april. Det andre skal deltakerne i årets EM gjøre sitt beste med å få til. Det blir nok friksjon der, ja, litt norske knudrete berg og litt vindskeiv furu som ikke bare krever utøveren, men lytteren også.

Jeg gir heller ikke opp kampen om å få lov til å si noe dere (kanskje) ikke har hørt før. Hvis ikke måtte jeg sagt nei til NMF i fjor da de spurte. Det gjenstår vel bare å advare: NMF har bedt undertegnede skrive pliktnummeret til NM for brass band (elite) 2014.