De fantastiske, utrolig taperne

Jeg hørte noen helt fantastiske tapere i helgen! Jeg kan ikke huske sist toppdivisjonen i skolekorpsNM i Stavanger hadde så mange virkelig gode korps. Og jeg mener gode, sånn at jeg rødmer og blir flau når jeg tenker på hva jeg og andre jeg kjenner holdt på med når vi var skolekorpsmusikanter for en del år siden. Herregud for et nivå! Men, av rundt regnet 300 deltagere i toppdivisjonen, tapte 270. Av rundt regnet 900 deltagere totalt, tapte 810!

Som jeg har påpekt tidligere: "the winner takes it all". Verdige vinnere i år også, virkelig! Flott nivå på dem jeg fikk hørt - inspirerende god jobbing rundt om! Men bloggen skal ikke handle om de få som vant, men alle, som tolket gjennom resultatlisten, tapte konkurransen.

Hvordan takler man en plass bak vinnerne?

En uventet 3dje plass fra et korps som ikke forventet det, er for seier å regne, mens en tredje plass for dem som har opplevd å vinne, eller som hadde uttalte mål om å vinne konkurransen (farlig, farlig), opplever skuffelse. Og det er dirigent og foreldre som må takle følelsesutbruddene i etterkant. Det er så ufortjent at nettopp en skolekorpsmusikant, disse fantastiske ungdommene våre, skal oppleve skuffelse på en slik festdag. Jeg, og mange med meg, blir litt trist når ungdom´s/barn´s selvtillit såres fordi deres egne forventninger ikke blir innfridd. Men vi må takle det.

Hva kan man gjøre med resultatet? Ingenting! Hva kan man så gjøre? Bortforklare? Det har ingen hensikt å bortforklare. Har man skapt forventninger til en topplassering i oppkjøringsfasen, eller at ungdommene selv har hauset seg opp etterhvert som stykket faller på plass, ja da er det for sent å reparere det etter at dommerne har sagt sitt. Man må finne en balanse mellom egen fortreffelighet og fremgang, og den nådeløse virkeligheten. Det handler ikke om hva man gjør på selve finaledagen, men hva man har gjort sesongen sett under ett, og kanskje spesielt hvordan man har motivert for finaledeltagelsen, og om ønsket om og muligheten for en førsteplass har vært snakket om i oppkjøringsperioden.

Det hjelper lite at NMF i sine statutter insisterer på at "alle er vinnere", når premieoppleseren sender fjorten ungdommer tilbake i salen for så å dyrke de seks som står igjen på scenen. Det er den brutale virkelighet. Det er, i denne sammenhengen, kommunikasjonens store paradoks: hvordan skal man forklare de som med senket hode tusler ned etter noen sekunder i rampelyset at de også vant? Arrangementsteknisk er kanskje denne måten å gjøre det på eneste mulighet. Men finnes det mulige modeller for premiering som gjør alle til vinnere, som gjør at vi også der skiller oss fra idrett?

Hvordan skal man forklare dem som tross alt var fornøyd med plasseringen sin, selv om de ikke nådde helt opp, at dette var  en flott konsertfremførelse, når dommerkommentarene inneholder det mange vil kalle slakt? For, med all respekt for mine kollegaer, og jeg sitter i glasshus med særdeles skjørt glass: Dommerkommentarene inneholder noen ganger nådeløse karakteristikker av skolekorpsets og dirigentens prestasjon. Jeg undres noen ganger over ordvalgene og hvordan dommerne, gjennom egne partiturfortolkninger, forteller dirigentene hvordan de egentlig skulle ha gjort det.

Ja, dommere har noen ganger dårlig tid, og vi er bare mennesker, osv, osv. Likevel: en dommerkommentar skal kunne leses opp i etterkant av festkonserten - usensurert, uten at en gruppe i korpset blir hengt ut, uten at dirigenten, ungdommenes store forbilde, blir hengt ut som dårlig fortolker. Må man gni 88 poeng inn i fjeset på deltagerne? Hvordan i alle dager skal en tolvåring forstå at de ble trukket fordi dirigenten valgte et litt annet tempo enn det dommeren ville fortrukket? Eller at stykket/valg av stykke, godkjent av NMF(!), var alt for vanskelig? Hjelpe og trøste, og stakkars de som skal forsøke å trøste ungdommene da.. Som om ikke resultatlistens nådeløse grafiske utforming er nok!

Jeg har vunnet med ulike korps i alle skolekorpsdivisjonene. Jeg kan love at en seier er en seier. Tredjedivisjon er utrolig moro å vinne, spesielt første gang korpset klarer det! Det er den første offisielle bekreftelse på at det man holder på med er riktig. Men de fleste gangene har jeg, resultatmessig, tapt. For sånn er det: man taper mange flere ganger enn man vinner, og noen skolekorps vinner nesten aldri, selv om vi ser dem i toppen av sin divisjon år etter år.

Toppdivisjonen er fryktelig vanskelig å vinne og krever eksepsjonelt godt utviklede grupper i korpset, en foredling av talent over år, og en dirigent med spesielle evner, som også vet at det ikke trenger å gå veien, men som velger musikk musikantene skal utvikle seg på, motiveres gjennom og ha glede av å lære.

Hei..!?

Igjen var det mange korpsmusikanter og flere dirigenter som følte at jeg snakket om akkurat dem. Alle de vant ikke.. hvordan reflekteres dette gjennom resultatservice og profesjonelle tilbakemeldinger? Gjør NMF alt riktig? Jeg er ikke så sikker på det, selv om jeg ikke sitter med fasiten.

Gratulerer, dere er alle vinnere! Joda, dere er det, vi er alle vinnere, visst er vi det. Vi er vinnere!