Brass band og ballet

Hva kan et brass band tilføre Prokofievs musikk til balletten om Romeo og Julie? Bare det å komme på å skulle gjenskape et så stort verk for brass band, krever teft, guts og mot.

Her om dagen kjøpte jeg Eikanger-Bjørsvik Musikklags (EBML) siste plate med musikk fra Prokofievs musikk til balletten om Romeo og Julie. Den er utgitt på Naxos. Et godt kjøp skulle det vise seg å være, både prismessig og ikke minst innholdsmessig.
Men jeg var i utgangspunktet kritisk innstilt. Det var faktisk mest derfor jeg ønsket å høre platen.

Helt siden korps ble dannet, har transkribert musikk vært en sentral del av repertoaret. I brass bandets vugge, England, spilte man omtrent bare transkripsjoner de første femti-seksti årene. Overtyrer og opera-arier originalt skrevet for symfoniorkester ble gjenskapt i korpsformat; høydepunkt på rekke og rad, uten tanke for originalverkets innhold, budskap og form. Ikke min favorittmusikk, for å si det slik.

Og så dukker denne Prokofiev-platen med EBML dirigert av Bjarte Engeseth opp. Bare det å komme på å skulle gjenskape et så stort verk for brass band, krever teft, guts og mot. Deretter krever det arrangører som kan håndtere orkesterpartituret og gjenskape det i brass band drakt og samtidig ivareta musikkens innhold og karakter.

Men jeg kan bare innrømme det: Jeg er virkelig positivt overrasket over hvor bra det klinger. Jeg vet hvor bra band EBML er, men likevel: Dette låter helt utrolig flott! Det er blant det reneste og edleste brass band spill jeg har hørt på plate siden CD-mediet kom.

Men hvorfor gjør de det? Hvorfor velger de å bruke så mye tid og krefter på lånt musikk, musikk man kan høre fremført med orkester både live og på utallige plateinnspillinger? Hva kan et brass band tilføre denne musikken, eller sagt på en annen måte: Kan et brass band tilføre Prokofievs toneganger noe som helst som gir oss et nytt syn på hva verket er, eller kan være?

Så der satt jeg med et kritisk utganspunkt og ville ha spørsmålene om hva og hvorfor besvart, men ble istedenfor musikalsk sett revet med i en slik grad at jeg helt glemte meg.

Er platen en åpenbaring av et skjult Prokofiev-univers som orkesterklangene ikke kan frembringe, eller er den et møte med en utøverkunst av et slikt merke at man nesten ikke tror det man hører? Kanskje ble jeg blendet av det faktum at dette er dedikerte amatørutøvere, mange av dem folk jeg kjenner, som gir sitt ytterste for noe de tror på?

Denne musikken er god. Den er en utfordring å spille, og den er tuftet på en sterk historie. Derfor bare gjør de det - bedre enn de fleste!

Sånn er det noen ganger når utøvelsen fjerner enhver tvil om motivene for å spille det som spilles.

Torstein Aagaard-Nilsen