November Blue
Etter å komponert korverket "Madrigal" til teksten "Og nettene har ikke navn" av Stein Mehren, fikk jeg lyst til å videreføre det harmoniske språket orkestralt. Stykket er neddempet med fokus på klangen like mye som det melodiske. Originalt ble det komponert for brass band. Så kom en wind band (janitsjar) versjon, og sist en orkesterversjon som er litt utvidet i forhold til sine to forløpere.
Bestilt av Manger Old Star Brass (Johannes Mangersnes) til deres 30 års jubileum i 2010.
The piece is inspired by a poem by Stein Mehren (1935-2017), "The nights have no name" (Og nettene har ikke navn).
The music is soft and focus equally on melody, sound and timbre. It was first composed for Brass Band, then Wind Band
and finally a slightly extended version for Orchestra. November Blue expresses the feeling you sometime have when thoughtfulness and calmness are more important.
Commissioned by Old Star Brass (Johannes Mangersnes) for their 30th Anniversary in 2010.
Diktet (kan ikke gjengis uten tillatelse) (copyright)
Og nettene har ikke navn
Nettene har ikke navn. Ikke som dagene!
Men kanskje de har andre, gåtefulle navn!
Om natten, når kjærlighet kaller vårt vesen
i en annen som roper vårt navn
Eller når vi trygler kjærligheten om nåde
i en annens navn som vi stønner
Om natten, i en vev av galskap, lykke og redsel
som revner i alle sømmer
og vi river oss opp på hverandres lengsler
og nettene som ikke har navn?
For nettene har ikke navn, ikke annet
enn ditt og mitt, feberhett hvisket i mørket
Mot mørk, het og forblindet pust
blir vår egen hunger gjenkjent
Og likevel ber vi hverandre om navnene våre
Om et navn som rykker oss ut av oss selv
et navn som vi kan hvile ut i
Og nettene har ikke navn?
De elskende som hvisker,? Elsker, elsker
du meg?? inn i en annens navn, om
og om igjen hvisker de om sin ensomhet
i den annens navn, blir de noen gang
forstått. De elsker hverandre
De kaller på hverandre, de leter
etter navnene sine. De har navn nok
men ikke det ene forløsende navnenes navn
Og nettene har ikke navn?
Nettene har ikke navn
De gjør oss til kropper, til kjærtegn
som vi i fortvilelsens favntak
kryster for mening, nytelse eller glemsel
Nettene som aldri metter oss på det
eneste vi ber om, evighet, netter
som graver hull i oss og åpner oss og
slipper all kjærlighetens ulykker inn i oss
alle dens minner stjerner smertefulle sting
Å, hvorfor har ikke nettene navn?
Men nettene har ikke navn
Vi jager hverandres ansikter, langt inn
i lekens blindgater, vellyst-bleke
river vi maskene av hverandre. Og møter
de sammen ansiktene, den enes blikk
forstørret i den annens, et alvor uten
grenser, uten skjulesteder, dyp som
natten er vårt leie, i sengen som i graven
bærer den ditt ene hemmelige navn
Og nettene har ikke navn?
Stein Mehren [Den usynlige regnbuen, 1981]