Le Cuirassè Potemkine

(2014) for ensemble/small orchestra and silent movie.
(Flute, Oboe, Bb Clarinet, Bassoon, F Horn, Percussion (2), 4 Vln, Viola, Cello, C.B.

Commissioned by Orchestre Régional de Basse-Normandie, for Festival Les Bóreales, with support from Hordaland County Cultural department.

(2016 version): + C Trumpet and Trombone

The score follows the silent movie Battleship Potemkin, by Sergeij Eisenstein from 1925.

Panserkrysseren Potemkin, en film av russiske Sergeij Eisenstein (1898-1948), født i nåværende Lativa (i Riga).

Musikken er ny, den er norsk og ble skrevet på oppdrag fra festivalen Les Boreales i 2014 og fremført i Caen med musikken fremført av Orchestre Régional de Basse Normandie, som satt på scenen under lerretet.

Eisenstein fikk stor oppmerksomhet for filmen, av flere grunner.
For det første var han politisk engasjert, bl.a. gikk han i 1918 inn i Den Røde Armé . Han skapte historiske filmer på en realistisk måte, der hyllesten til revolusjonsforsøket i 1905 er filmatisert Potemkin.

Eisensteins måte å filme på, med bruk av massevis av kameraer for så å montere bildesekvensene i etterkant, satte spor i filmhistorien. Og i denne filmen viser det hvordan teknikken trigger betrakterens følelser. Trappescenen fra Odessa er i så måte et vel beskrevet eksempel og også kopiert i mange filmer senere.

Selv om filmen er en propagandafilm for det tidligste sovjetregimet, er den viktig på flere måter. Det filmtekniske og måten den har påvirket filmhistorien er viktig. Men den viser også hvordan man utover i det 20-århundret tar i bruk stadig mer manipulerende virkemidler for å få folket til å støtte maktapparatets sak. I denne filmen var det viktig å markere behovet for at revolusjonen fant sted. Dette skjer i dag også. Gjennom film manipuleres sannhet, eller sannheten fremstilles for skape opinion.

Og nettopp derfor er filmen så viktig i dag. Det er bare å nevne den pågående konflikten mellom Russland og Ukraina på Krim-halvøyen.

Eisenstein var opptatt av hva musikken ville tilføre filmene hans og var en av dem som tydeligst mente at følelsene bildene forsøker skape ville bli forsterket av musikken.
I musikken min har jeg forsøkt å følge Eisensteins lange linjer. Filmen er et drama i fem akter, som han selv skriver, og jeg lar dette styre hvordan musikken er formet. Strategien min ble å la meg influere av den enkelte scenes hovedinnhold, hvilke tempo og hvilken grunnstemning som preger dem. Jeg benytter en gammel ortodoks hymne - en klagesang - som grunnlag for melodisk og harmonisk materiale, og gir på den måten musikken et preg av å ha opphav der hendelsene fant sted.