Erdas døtre

En trilogi komponert mellom 2001 og 2003. Den består av stykkene Urd, Skuld og Verdande.

Urd er for bass trombone solo, skrevet på bestilling fra Clare Farr
Skuld er for tenor trombone solo, skrevet for Jesper Juul Windahl
Verdande er komponert som en duett for trombone og bass trombone.

Når de tre verkene fremføres samlet, er tittelen "Erdas døtre".

Jordgudinnen Erda er hentet fra Richard Wagners oppfatning av det norrøne universet, og ikke helt slik det fremstillingen er i norrøne skrifter. Erda (urkvinnen), som er en viktig karakter i Wagners operasyklus Nibelunengringen, finnes ikke i norrøn mytologi.
I Eddadiktningen er skjebnegudinnene, nornene, tre kvinner (Urd, Skuld og Verdande) som sitter ved roten av Yggdrasil og spinner, eller vever, hvert menneskes livtråd, eller skjebne.

Hvert av stykkene forsøker å skape en karakteristikk ved disse merkelige kvinnneskikkelsene. Urd representerer fortid, også forstått som opphav, Skuld fremtid, det som kommer eller skal bli, mens Verdande forbinder de to ved å være nåtid. 

For meg er musikken en skjebne. Det jeg en gang skjønte at jeg bare måtte.
Urd, som representant for opphavet, har fått et stykke musikk som til tider er rått og direkte, men som også peker fremover og viser muligheter. Gjennom bass trombonens veldige klang, blir urmoderen, gudinnen for opphavet, karakterisert.

Skuld er tenkt som en musikalsk tale, en redgjørelse for ulike gjerninger og en dom over disse. For meg er det ikke mulig å tenke seg at det finnes en kraft i universet, ikke den gangen, ikke nå, som har oppdraget med å kutte livtråden til hvert enkelt menneske. Men å reflektere over gjerninger, gode som onde, er noe vi skal gjøre og må gjøre, selv om tankerekken til slutt bare løser seg opp..

Verdande representerer et spill mellom fortid og fremtid. Nåtiden kan ikke eksistere uten fortid, og begrepet fortid oppstår i fremtiden. Skikkelsens karakter kan dermed fremstilles av to, og har blitt en duett. Verdande, nåtiden, er en underfull og flakkende skikkelse, der hun i en takt eller to kan virke direkte innyndende, men i neste passasje viser en helt annen side av seg selv. Kan vi tro på Verdande, kan vi falle til ro i det bestående? Det er sikkert et av de sentrale spørsmål det moderne mennesket stiller seg selv, hele tiden.