Concerto No. 2 for Trombone and Orchestra
(Fanfares and Fairytales)
Konsert no. 2 for Trombone og Orkester
I norske eventyr er Espen Askeladd en kjent figur. «...jeg fant, jeg fant...» sier han, og tar vare på ting han finner på veien som andre overser. Espen har en kreativ intuisjon som gjør ham i stand til å overvinne de negative kreftene han møter. Ved å overgå det rasjonelle når han sine mål. Han viser respekt og samarbeider med de skikkelsene som han møter på sin vei. Han avviser ingen selv om de er rare og annerledes, noe som viser seg å være svært viktig for å nå målet.
Jeg ville la de norske eventyrene om Espen Askeladd ligge som en idémessig overbygning for trombonekonserten. Det ble klart da jeg i en periode stod helt fast og ikke visste hvordan jeg skulle komme i gang. Jeg kom over et av familiens pass og skrev ned personnummeret som stod der, og konverterte tallene til toner. Selvsagt ble «funnet mitt» gjenstand for bearbeidelser, betraktninger og computermanipulasjoner, men jeg er sikker på at de få tonene jeg plukket opp den dagen reddet arbeidet mitt . De gav komposisjonen akkurat den klang og farge som jeg følte jeg kunne jobbe med. Der og da var jeg Askeladden, han som plukker det han finner og bruker det til å løse problem som dukker opp.
Det er noe fantastisk over eventyrene der alt kan skje og der kaoskreftene ligger på lur hele veien. Jeg ønsker å arbeide med et formspill der frihet og fantasi kan råde, mer enn fastlagte former og strukturer. Jeg fascineres også av tanken om den imaginære historien, historien som ikke finnes, men som blir fortalt likevel. Historien er skapt gjennom toneganger og strukturer som musikken bestemmer.
I Fanfares and Fairytales ønsket jeg et høyt og til dels hektisk aktivitetsnivå. Det er aldri snakk om solist med orkesteret-akkompagnement og det skjer som regel flere ting samtidig ved at ulike musikalske idéer som møtes. Noen ganger konkurrerer idéene om å ligge fremst i lydbilde, noen ganger er det lag av aktivitet med ulike dynamikk. Jeg betrakter verket som et aktiv og utadvendt stykke - en lang fanfare, så og si. De ulike delene som bygger opp fanfaren har eventyrinspirasjonen i seg og preges av innfall og innskytelser som noen ganger får hele storformen til å vakle...
Etter en kort introduksjon og en kort solistpresentasjon, kommer den første scherzodelen med hurtige vekslinger mellom solist og orkestergrupper. Det hele kan av og til fortone seg som uoversiktlig , kaotisk og til tider vimsete. Omlag halvveis kommer en kadens, skrevet som en duett mellom trombone og skarptromme. Etter kadensen veksler det mellom langsomme parti og energiske orkesterutbrudd, men det blir også plass til noen små danseaktige utbrudd som understreker den vimsete karakteren i musikken.
Etter det siste orkestertutti går musikken inn i en slags variert reprise der materiale fra første del blir bearbeidet og videreutviklet frem til en brå slutt. Snipp-snapp-snute, så var eventyret ute. Slik slutter iallefall mange eventyr jeg har lest.
Konserten er bestilt av P.K. Svensen med støtte fra Det Norske Komponistfond.