Old Licks Bluesed Up
[PUBLISHER: Norsk Noteservice AS]
Bestilt av Manger Musikklag i 2010 med støtte fra Det Norske Komponistfond. Tilegnet Peter S. Szilvay
Tittelen gir signal om flere utganspunkt for hvordan stykke kan forstås.
Både ordet "old" og satsbetegnelsene, gir assosiasjoner til forgangne tider, i dette tilfelle til barokken. Stykket er i tre satser:
1. Toccata I
2. Ritornell
3. Toccata II
Toccata er en velkjent musikkform fra barokkens keyboard musikk, et fritt, energifylt stykke, mens ritornell kan bety refreng, altså et tilbakevendende tema som vi bl.a. kjenner fra barokkonsertenes ritornell-form.
Det er den utvendige rammen.
Så har vi begrepet "licks". Det vel bare blues- og rock-gitarister, samt jazz-utøvere som åpenhjertig snakker om "licks"? Sjekker vi ulike toccata´er i den klassiske musikksjangeren, er jeg overbevist om at dersom vi benytter samme ikke-vitenskaplige begrep, ville det gitt mening. Og om vi går enkelte heavygitarister med virtuos teknikk litt nærmere i sømmene, vil vi fort høre at nettopp komponister som Vivaldi og Bach er forbilder for både harmonikk og improvisasjoner.
Det samme skjer ofte i korpsmusikk: Klassiske komponisthelter, eller filmmusikkhelter´s musikk, eller begge deler, blir brukt omtrent hele tiden. Etter Philip Wilby´s til tider geniale løsninger på dette i sine brass band verk de siste tjue årene, har det nå blitt en trend å skrive musikk oppå allerede eksisterende musikk, eller skrive musikk som skal ligne på andre sin musikk - om ikke annet, så ligne litt her og der.
Det er altså i det feltet jeg hekter meg på. Og jeg velger å gå åpent ut med det:
Old Licks Bluesed Up er et stykke upretensiøs musikk som ligner litt på andre sin musikk, og som er temmelig vanskelig å spille. Dere vil høre at blues, en av mine første musikalske forelskelser, spøker i bakgrunnen, dere vil høre musikk inspirert av orgellitteraturen, både koral- og arpeggiopassasjer, og en hyllest til Hammond B3 orgelet, kjent fra heavymusikkens tidlige fase. Det blir enkle melodiesnutter i den rolige andresatsen og det blir retning, driv og rapiditet i yttersatsene.
In english:
Commissioned by Manger Musikklag in 2010 with support from the Norwegian Composers Fund. Dedicated to Peter S. Szilvay.
The piece has three movements:
1. Toccata I
2. Ritornell
3. Toccata II
The title gives clues of how the piece can be understood. The words "old" and the name of the movements connect us to the past. The word "licks" comes from blues, rock and jazz. Licks can be arpeggio-figures, scales and riffs that is regularly used in improvisations.
Toccata is a well known musical genre from the baroque keyboard music, a free flowing piece filled with energy. The ritornell can be described as a refrain, in other words a reoccurring theme that we know from the ritornell form of the baroque era.
I have used licks inspired by both old masters and not so old masters, but no quotations! They´re all mine. Enjoy!
Commissioned by Manger Musikklag with support from the Norwegian Composers´Fund. Dedicated to Peter S. Szilvay.
Både ordet "old" og satsbetegnelsene, gir assosiasjoner til forgangne tider, i dette tilfelle til barokken. Stykket er i tre satser:
1. Toccata I
2. Ritornell
3. Toccata II
Toccata er en velkjent musikkform fra barokkens keyboard musikk, et fritt, energifylt stykke, mens ritornell kan bety refreng, altså et tilbakevendende tema som vi bl.a. kjenner fra barokkonsertenes ritornell-form.
Det er den utvendige rammen.
Så har vi begrepet "licks". Det vel bare blues- og rock-gitarister, samt jazz-utøvere som åpenhjertig snakker om "licks"? Sjekker vi ulike toccata´er i den klassiske musikksjangeren, er jeg overbevist om at dersom vi benytter samme ikke-vitenskaplige begrep, ville det gitt mening. Og om vi går enkelte heavygitarister med virtuos teknikk litt nærmere i sømmene, vil vi fort høre at nettopp komponister som Vivaldi og Bach er forbilder for både harmonikk og improvisasjoner.
Det samme skjer ofte i korpsmusikk: Klassiske komponisthelter, eller filmmusikkhelter´s musikk, eller begge deler, blir brukt omtrent hele tiden. Etter Philip Wilby´s til tider geniale løsninger på dette i sine brass band verk de siste tjue årene, har det nå blitt en trend å skrive musikk oppå allerede eksisterende musikk, eller skrive musikk som skal ligne på andre sin musikk - om ikke annet, så ligne litt her og der.
Det er altså i det feltet jeg hekter meg på. Og jeg velger å gå åpent ut med det:
Old Licks Bluesed Up er et stykke upretensiøs musikk som ligner litt på andre sin musikk, og som er temmelig vanskelig å spille. Dere vil høre at blues, en av mine første musikalske forelskelser, spøker i bakgrunnen, dere vil høre musikk inspirert av orgellitteraturen, både koral- og arpeggiopassasjer, og en hyllest til Hammond B3 orgelet, kjent fra heavymusikkens tidlige fase. Det blir enkle melodiesnutter i den rolige andresatsen og det blir retning, driv og rapiditet i yttersatsene.
In english:
Commissioned by Manger Musikklag in 2010 with support from the Norwegian Composers Fund. Dedicated to Peter S. Szilvay.
The piece has three movements:
1. Toccata I
2. Ritornell
3. Toccata II
The title gives clues of how the piece can be understood. The words "old" and the name of the movements connect us to the past. The word "licks" comes from blues, rock and jazz. Licks can be arpeggio-figures, scales and riffs that is regularly used in improvisations.
Toccata is a well known musical genre from the baroque keyboard music, a free flowing piece filled with energy. The ritornell can be described as a refrain, in other words a reoccurring theme that we know from the ritornell form of the baroque era.
I have used licks inspired by both old masters and not so old masters, but no quotations! They´re all mine. Enjoy!
Commissioned by Manger Musikklag with support from the Norwegian Composers´Fund. Dedicated to Peter S. Szilvay.