Jeg skjønner ikke den nye musikken.. eller jeg forstår den så altfor godt.

I år er det hundre år siden den første bestillingen av et originalverk til en brass band konkurranse ble til. Percy Fletchers Labour and Love blir fortsatt spilt. Så har det blitt skapt det ene toppverket etter det andre  - i hundre år, også Frelsesarméen har ytt viktige bidrag, og resultatet er en repertoarskatt vi nyter og gleder oss over, diskuterer og dyrker. Også elitekorpsene gjør det, men ikke i NM. Etter å hørt flere elitekorpsfremførelser under NM for Brass Band sist lørdag, må jeg si jeg ble betenkt. Da tenker jeg ikke på fremføringsnivået, men på det som fremføres.

Jeg skjønner rett og slett ikke musikken.

Hvor ellers i musikklivet kan man servere collager av oppgulp framført av topporkestre foran et stort publikum? Musikk som rent kompositorisk inneholder lite komponert men mest består av montering av ulike idéer som bare av og til passer sammen. Musikk som gjennom valg av pomøse valg av titler gir seg ut for å ville si meg noe, men som ikke gjør det, rett og slett fordi den ikke representerer en stemme som vil fortelle noe.

Når man er NM-publikum dyrker man utøverne. Punktum. Vi blir begeistret, forundret og beriket av et aldeles strålende utøvernivå. Er det derfor vi forholder oss så likegyldig til musikken?

Jeg klarer imidlertid ikke å være likegyldig til musikken. Samtidig velger jeg å tro at det er flere enn meg som har en estetisk fornemmelse av god og dårlig musikk som handler om noe mer enn hvor bra det blir spilt.

Når man lyttet til verk i årets elite, fant man knapt verk vi kan kalle klassikere. Det er kanskje forståelig, da bl.a. slagverkskrivingen etterDances and Arias (Gregson) fra 1984 har fått veldige dimensjoner. Men fra førstedivisjon og nedover kunne vi glede oss over at klassikerne fortsatt er med. Den gode smak er på plass og lykken over å kunne gjøre verk som estetisk sett fyller en norm der godt håndverk, originalitet og personlighet forenes, var hørbar i mange av fremføringene.

Mens trenden blant de beste korpsene våre er etter mitt syn betenkelig. Er ikke den estetiske sans såpass utviklet at vi avslører den bunnløse tonegytingen?

Jeg vet at korpsene eller dirigentene (eller hvem det nå er som velger musikken) må ha to tanker i hodet samtidig: man skal spille musikk, men musikken må også reflektere et teknisk utøvernivå. For å vinne brass band konkurranser må man fortsatt dét. Dette har også komponistene skjønt. Det mest påfallende er måten komponister fra andre brass band land enn England forsøker å utnytte for eksempel Philip Wilby´s (*) suksess på 90-tallet til egen vinning. Jeg tenker da på Wilby´s prosjekt med å skrive sin musikk ovenpå allerede eksisterende musikk . De fleste av hans arbeider oser av kreativitet, oppfinnsomhet og håndverksmessig bunnsolid arbeide.

Mange nye komponister som blir spilt nå om dagen, bl.a. i NM, elitedivisjonen, ser tydeligvis ingen problemer med å videreutvikle en annens suksess, mens det i det øvrige kunstliv ofte er slik at nye generasjoner er i opposisjon til det bestående. Selv om det var slik i gamledager at man først skulle ape og så skape, er det påfallende mange som stopper på apestadiet. Dess bedre man hermer, dess større er muligheten for suksess. Og med en fraværende diskurs rundt disse verkene kan de formere seg og fritt besudle vårt kulturfelt.

Der Wilby på intelligent vis forener sine egne originale og personlige toneganger med en gammel mesters, driver mange i dag med en type collage arbeide som gir riktig vanskelighetsgrad for utøverne (og dirigent), men som etter min mening ikke holder som musikkverk. Det klippes og limes fra de fleste sjangre i håp om at publikum ikke skal risikere å måtte forholde seg til et uttrykk som strekkes over tid og som kan komme til å utfordre dem. Nei, det skal underholdes, helst med litt slik og litt sånn i løpet av en drøyt femten minutters tid.

Hvor er egenrespekten og ønsket om å formidle egne tanker, tanker vi lyttere (og utøvere!), gjennom en god konkurransefremførelsen, kan berikes av. Det er slik dynamikken har vært de siste hundre år, med Percy Fletcher, Gilbert Vinter, med Eric Ball, med moderne Edward Gregson, John McCabe og Phillip Wilby. Hva er det som er i ferd med å skje?

Godtar vi, fordi det er en korpskonkurranse, at musikken degenererer på grunn av komponister som mener det er viktigere å ha kommersiell suksess enn å fortelle oss noe? Nevnte Wilby er fremdeles med oss og vil være det i mange år. Han er ikke en størrelse som ikke kan kritiseres, det finnes ingen ikke kan kritiseres. Han gjentar seg selv fordi brukerne (bestillerne) krever det, og blir kritisert for at han gjør det. Da reagerer man, da! Men i dag blir det så alt for tydelig at tenkemåten hans har skapt en sjanger som burde være knyttet til ham, og så kunne nye stemmer gjøre noe annet. De kunne forsøke å berike oss med annet tankegods.

Fristelsen har med all tydelighet vært for stor. Der blant andre Wilby i sitt musikalske univers skaper en kompositorisk helhet· og renhet som fungerer som verk, vitner mye av det jeg hørte på lørdag i elitedivisjonen om komponister som ikke har mye annet på hjertet enn å komponere den distansen korpsene helst skal løpe for å imponere dommerpanelet. Selvsagt kan vi så snakke om hvor bra distansen er komponert, på samme måte som alpinistene skryter eller klager over hvordan slalomløypen er satt, men ærlig talt: dit vil vi da ikke? Eller kanskje det er jeg om ikke vil innse at det er der vi er?

Jeg mener vi står i fare for å miste noe vesentlig. Vi vil miste den berikelsen det var å spille eller høre Spectrum (Vinter) for første gang, eller Cloudcatcher Fells (McCabe), eller Energy (Simpson), eller mange av de andre verkene som er skapt av komponister med en egen stemme, komponister med et genuint ønske om berike oss ved åfortelle noe gjennom det fantastiske brass band mediet.

(*) Philip Wilby (f. 1949):http://www.chesternovello.com/default.aspx?TabId=2431&State_2905=2&composerId_2905=1728