Fem sanger til dikt av Stein Mehren

Stein Mehren (f. 1935), skrev diktsamlingen "Det andre lyset" i 1989 (Aschehough). 
Jeg har ved flere anledninger benyttet Mehrens dikt i musikk for kor, eller som ren kilde til inspirasjon. I dette arbeidet er det fem sanger for mezzosopran og orkester det handler om.

Stein Mehren (f. 1935), skrev diktsamlingen "Det andre lyset" i 1989 (Aschehough). 

Jeg har ved flere anledninger benyttet Mehrens dikt i musikk for kor, eller som ren kilde til inspirasjon. I dette arbeidet er det fem sanger for mezzosopran og orkester det handler om.

Det er noe med det ubegripelige i Mehrens diktning, forsøket på å forstå dem kan være nesten umulig, men ikke forgjeves. Klangen av ordene, sammenstillingen av dem, gir en en mening som noen ganger ikke skal uttales, bare oppleves. 

Slik har jeg det ofte med ny musikk også, følelsen av at det jeg ikke forstår likevel treffer noe. Og så begynner jeg å lete etter hva det er. Det er ikke alltid jeg finner det ut, og der ligger nok også fascinasjonen.

"En skygge av verdensrommet rører jorden/med vingespissen av en stjerne"

Det er evigheten og naturen som er motivet i mange av diktene fra samlingen Det andre lyset. En moderne naturlyrikk. Til dette prosjektet valgte jeg 5 dikt som jeg mente kunne danne en mikrosyklus. Diktene "Solnedgang", "Aftenlys", "Her, hvisker månen", "Breen" og "Islys", gir meg en form for helhet selv om hele samlingen inneholder 71 dikt. 

Jeg innrømmer at jeg har brukt noen av de andre av diktene i tidligere prosjekt. Fascinasjonen og inspirasjonen har altså vært der en stund - nærmere 20 år.

De fem diktene jeg har valgt, beskriver alle en form for lys når det mørkner. Til og med om natten kan vi snakke om lyset, reflektere rundt månens symboltunge ferd over nattehimmelen. Jeg mener at noe av det unike ved Mehren er hvordan han reflekterer rundt lys som fanges. I de to siste diktene jeg har valgt er isbreen et motiv. Det er ikke natten som er mørkest, slik jeg leser Mehren, men natten som finnes i breen: Plutselig ser du gjennom lyset/inn i et annet lys; en natt/ Der gløder døden

Og diktet Islys åpner slik "Breen." Og fabulerer senere i diktet frem en slags dødsmetafor: "der mørket lyser blått og blekt/som fossilet av en stjerne"

Ved å lage rekkefølgen av diktene slik, kan jeg gå fra et jordisk lys, beskrevet som en solnedgang, til det blå lyset i isen, som ikke er annet enn stråling som på grunn av for lav energi ikke slipper ut igjen, altså blåfargen. "Det er som lyset slår inn i isen/der mørket lyser blått og blekt/som fossilet av en stjerne"

Siste setning er slik: "slynget gjennom en av dødens/bruddflater. Levende"

Og gjennom ordet levende kan jeg avslutte sangsyklusen. 

Det hele åpner slik: "Solfall. Et fullstendig univers/Alt det vår verden skulle ha vært/står i solrandsflammer"

Så har jeg møysommelig arbeidet meg inn i, og igjennom, Mehrens dikt, egentlig uten å forsøke forstå dem, men la fascinasjonen for det som leses gi en type opplevelse som generere kompositorisk energi.

I løpet av vinteren 2016 skrev jeg meg igjennom ordene, men begrenset det til stemme og klaver, inspirert av den tyske lied-tradisjonen. Jeg har også hørt mange sanger for sang og orkester av store mestre som Wagner, Strauss, Ravel, Mahler og Messiaen, for å nevne noe. Det er så mye flott! For det er en syklus for mezzosopran og orkester det skal bli til slutt. Arbeidet med å orkestrere sangene ble gjort sommeren '16.

Bestillingen kom fra generalmusikkdiriktør Philippe Bach som den gangen ledet Meiningen Statskapell. Han dirigerte selv urframføringen i 2017. Solist var en av Meiningenoperaens egne solister: mezzosopranen Carolina Krogius.