The Brass from Utopia

Det er mange tanker i hodet dagene etter endt BrassWind festival. 2004 - 2014 ser unektelig positivt ut, ja, som en suksess.

(Ohio, feat. Nat McIntosh

Ja, det kan virke slik. Jeg holdt på å kladde på dette innlegget, og fant raskt ut at jeg egentlig satt og skrev de samme tankene jeg hadde i fjor på samme tid.

Det er betenkelig at det er slik at så mange korpsinteresserte som vi har rundt om i fylket vårt, ikke finner det interessant å gå på konsertene våre. Og jeg frykter at vi kan fortelle samme historie på lokalt plan, med unntak av korps som har en tilhengerskare. Det er få. Vi går ikke på konserter som har med korps å gjøre. Ikke for å høre musikk. Vi går eventuelt på korpskonsert når det handler om å støtte noen man kjenner, at man er i famile med noen som spiller, eller man vil bli sett som en del av et miljø rundt et korps. Unntakene finnes, men dette er regelen.

Jeg mener bestemt at BrassWinds konserter ikke velges vekk på grunn av manglende kvalitet i det vi tilbyr, men av manglende bevissthet om kvalitet, men mest trolig: liten eller ingen interesse for å høre andre spille blåseinstrument, samme hvor gode de er.

Det er en kjennsgjerning at det kjekkeste er å spille selv, både for proffer og amatører.
Vi må vokte oss for ikke å spille oss dårligere. Mangel på impulser utenfra er negativt for alle miljø, også amatørkorpsene. En viktig tanke bak festivalen var å skape et sted der man kunne lære av hverandre, der idéer utveksles, hvor også gode amatørmusikere kan oppleve at det finnes et nivå over dem. Hvor henter dere impulsene fra, alle sammen?

Jeg skylder å nevne at DNBE´s konsert The Brass from Utopia ble det store publikumshøydepunktet i 2014 og et fyrverkeri av en konsert. Det var heller ikke korpsfolkets fortjeneste at vi var mange, selv om vi så gledelig mange flere av dere der.

1. Oktober
Torstein Aagaard-Nilsen