onsdag, 04 mars 2015.
Alt er lov - heldigvis?
Det er mye som kan leses ut av ordskiftet mellom Thommessen og Paus. Lærer-elev-perspektivet er det minst interessante, diskusjonen om mangel på originalitet, eller hvem som benytter de verste klisjéene, fører heller ikke til noe. Skal man få til en debatt rundt estetiske valg, må man begynne et annet sted.
Olav Anton Thommessem i Ballade
Marcus Paus sitt tilsvar
Jeg var radiolytter den kvelden paukekonserten ble fremført i Grieghallen. Jeg har også lest partituret og sett dets aldeles nydelige håndskrift, helt på høyde med Magne Hegdahl og Ketil Hvoslef, kanskje enda mer kunstferdig, milevis fra hva et computerprogram kan bidra med i så henseende. Riktignok leste jeg hurtig igjennom i Grieghallens Nrk-studio, men det gir alltid et inntrykk å se den noterte versjonen på noe man akkurat har hørt. Velinstrumentert, en god solostemme - kanskje har jeg oversett noe, men det virket som et upåklagelig håndverk.
Det som er interessant, er at Paus må forsvare seg. Enten man blir likt eller ikke likt, er det ytterst sjelden at komponisten må forsvare estetikken sin. Først ut var Nrk-journalist Marion Hestholm, som stilte interessante spørsmål til komponisten i Spillerom på NrkP2 19.02.2015, og så kom Olav Anton Thommessens innlegg på Ballade.no den 03.03.2015.
Hvorfor fører akkurat denne velklingende, veldreide, velkjente musikken til en debatt om hvilken måte man legitimt kan uttrykke seg på?
Mange liker Marcus Paus sin musikk. Slik er det ofte med noe man kjenner igjen. Det man gjenkjenner av melodiske og harmoniske vendinger, orkestrale virkninger og kjente former, vil umiddelbart ha positiv effekt.. Sånn er det for de aller fleste.
Jeg siterer Marion Hestholms spørsmål til Marcus Paus: ".. kan det være genuint for deg å skrive sånn, for du er jo ikke Korngold, du lever jo i en helt annen historisk-kulturell kontekst enn han? Da blir det jo litt som å shoppe i estetikk, da?..", og Paus begynner svaret med: "..nei, nei, nei.." og begrunner hvordan det egentlig forholder seg. Bl.a. sier han at det vil være løgn å skrive som en nålevende kollega, og at han ikke kan hengi seg til noe han ikke umiddelbart er tiltrukket av.
Her ligger kimen til en debatt om estetiske valg. Det er Paus sine estetiske valg vi kan diskutere. Hvorfor han ligner slik på noe vi alle har hørt før.
Det bør, iallefall i kretser der man kan noe om musikk, eksistere et "hvorfor?". Og for noen av oss også et "hvordan?". En mer generell problemstilling er: Hvorfor er det så bra musikk når vi liker noe, og så dårlig musikk når vi ikke liker det vi hører?
Om jeg skulle forklart hvorfor jeg ikke likte paukekonserten, vil noen av argumentene mine ligne på Hestholms kommentarer (for dere som vil høre hele innslaget, klikk på lenken under). Og forhåpentligvis vil noen av dere som likte konserten, argumentere for at det er helt legitimt å skrive musikk som ligner på en annens musikk, krydret med elementer hentet fra modernismen, bare det blir skrevet bra nok. Og så blir vi værende der, på hver vår side, i en forhåpentligvis saklig og opplysende debatt.
Torstein Aagaard-Nilsen
Spillerom 19.02.2015
Det som er interessant, er at Paus må forsvare seg. Enten man blir likt eller ikke likt, er det ytterst sjelden at komponisten må forsvare estetikken sin. Først ut var Nrk-journalist Marion Hestholm, som stilte interessante spørsmål til komponisten i Spillerom på NrkP2 19.02.2015, og så kom Olav Anton Thommessens innlegg på Ballade.no den 03.03.2015.
Hvorfor fører akkurat denne velklingende, veldreide, velkjente musikken til en debatt om hvilken måte man legitimt kan uttrykke seg på?
Mange liker Marcus Paus sin musikk. Slik er det ofte med noe man kjenner igjen. Det man gjenkjenner av melodiske og harmoniske vendinger, orkestrale virkninger og kjente former, vil umiddelbart ha positiv effekt.. Sånn er det for de aller fleste.
Jeg siterer Marion Hestholms spørsmål til Marcus Paus: ".. kan det være genuint for deg å skrive sånn, for du er jo ikke Korngold, du lever jo i en helt annen historisk-kulturell kontekst enn han? Da blir det jo litt som å shoppe i estetikk, da?..", og Paus begynner svaret med: "..nei, nei, nei.." og begrunner hvordan det egentlig forholder seg. Bl.a. sier han at det vil være løgn å skrive som en nålevende kollega, og at han ikke kan hengi seg til noe han ikke umiddelbart er tiltrukket av.
Her ligger kimen til en debatt om estetiske valg. Det er Paus sine estetiske valg vi kan diskutere. Hvorfor han ligner slik på noe vi alle har hørt før.
Det bør, iallefall i kretser der man kan noe om musikk, eksistere et "hvorfor?". Og for noen av oss også et "hvordan?". En mer generell problemstilling er: Hvorfor er det så bra musikk når vi liker noe, og så dårlig musikk når vi ikke liker det vi hører?
Om jeg skulle forklart hvorfor jeg ikke likte paukekonserten, vil noen av argumentene mine ligne på Hestholms kommentarer (for dere som vil høre hele innslaget, klikk på lenken under). Og forhåpentligvis vil noen av dere som likte konserten, argumentere for at det er helt legitimt å skrive musikk som ligner på en annens musikk, krydret med elementer hentet fra modernismen, bare det blir skrevet bra nok. Og så blir vi værende der, på hver vår side, i en forhåpentligvis saklig og opplysende debatt.
Torstein Aagaard-Nilsen
Spillerom 19.02.2015